Claus Leser

Denne underfundige og gripende romanen er skrevet av en av Ukrainas mest kjente forfattere, og har vært en internasjonal bestselger i flere år. Boka ble utgitt i 1996, da Ukraina var et meget ungt demokrati etter mange år som en del av USSR, men hvor kleptokratene og oligarkene var svært aktive i landet.

Vi følger nekrologforfatteren Viktor og hans kongepingvin gjennom livets prøvelser på en både stillferdig og direkte måte. Kurkov har blitt kalt Ukrainas Murakami, og det kan hende det er noe der. Jeg synes noe minner om Mathias Faldbakken, men tror nok Kurkov egentlig er noe helt særegent; en humor, en «matter of factly» dysterhet, og ikke minste, en god historie. Pingvinen Micha bringer noe helt eget inn i historien, historien blir ikke glemt med det første. Angivelig har Kurkov mistet noe av sitt humoristiske tvisyn siste årene, i ly av aktuelle begivenheter, likevel ligger hans siste bok «Grey Bees «, (Roman 2020) klar i bunken.  Hans «Venn av Avdøde» er utgitt på norsk i 2010, for de som får mersmak av «Døden og pingvinen» , denne lille perlen av en roman.

Hvaler, Påsken 2022

Da jeg oppdaget hvor tynn denne boken er ( 106 sider) pustet jeg lettet ut, den er lest på noen få timer. Hvis du vil lese bare en bok om bakgrunnen til, og  om krigen i Ukraina, les denne. Snyder har til og med klart å skrive noe etter at invasjonen 24.2.22, bravo  også til forlag og oversetter.

Boka er en stringent og klar beskrivelse av bakgrunnen for krigen, og ikke minst alle skrittene som Putin tatt siste 20 år for å bygge opp det hele. Boka er ikke lystelig lesning, men jeg hadde glede av å få så mye fakta, satt i perspektiv, uten at jeg måtte starte i Gardariket, for å si det slik. Sikkert ikke eneste måte å gjøre dette på men likevel svært interessant, og ganske så skremmende. Lite taler for at Putin vil nøye seg med å ville herske over Ukraina, hvis han får anledning til det. Det er alt demokrati han er livredd for, det kan jo være smittsomt.. Vi er eneste naboland av 14 som Russland aldri har invadert. Slava Ukraini.

Påskemorgen slukker ikke nødvendigvis alle sorger, Oslo, palmesøndag 2022

Hva får meg til å utholde 400 sider «om boken?»  Ikke det faktum at boken jeg leser  er solgt til 34 land og har fått gjeve priser, ikke en uendelig rekke av grekerer og romere jeg møter underveis,  og kommer til å glemme før kvelden er omme. Advarsel: Denne boken er ikke for de fleste, men for noen. Det som gjorde at jeg holdt ut alle grekerne er måten Irene Vallejo reflekterer om det hun forteller, kort og  godt er det forbannet godt skrevet. Det er ikke bare  OM bøkene, men om kunnskapen, om det muntlige versus det skriftlige, om alle de små underne som sørget for at kunnskap har kunnet overleve i snart 3000 år. De fantastiske historiene  om bokstavene, ordene, bibliotekene, avskriverne, sivet, pergamentet, kodeksen: boken –  oppfinnelsen  som har den mest grunnleggende basis for samfunnene vi har i dag. Hun setter historien i relieff med dagens politiske utfordringer.Dette er historie, kulturhistorie, litteraturhistorie og vitenskapshistorie, skrevet med lidenskap. Mest for bookjunkcies, og kanskje noen andre. Og for meg en strålende leseopplevelse, som gir meg mot til å la være lese boka «Dannelse» om igjen. Kanskje heller Ovid, som skrev om kjærlighet for 2000 år siden. Jeg er gjennomvåt av antikkens grunnleggende betydning for vår sivilisasjon, romerenes pluss og minus i samme ærend, og dypt fasinert av Irene Vallejos evne  til å fortelle akkurat denne historien om boken. 

Før påsken April 2022, fint å lete videre i stabelen nå, jeg tror det blir en tynn roman som hvile-sorbet.  

En velskrevet bok med flere «lag». Først og fremst, godt skrevet, en fengslende  historie fra en forferdelig tid i russisk historie. Stalins deportasjoner til Sibir på 30 tallet.Den prisbelønte boka ble utgitt i Russland i 2015, den er oversatt til 40 språk, og det er laget TV serie av den i hjemlandet. Boka forteller historien om bondekona Zuleikha, som blir deportert til Sibir.Vi følger henne gjennom ca 15 år, og et lite galleri av andre deporterte, samt den røde kommandanten Ignatov.  På et vis er boka ganske stillferdig i sin beskrivelse av hvor forferdelig dette livet var, på den annen side gjør det at man kan klare å fordøye denne realiteten, og lese videre. Historien er drivende, dette er en bok for å lese litt i lange drag. Det var en stor tilfeldighet av boka ble lest idet russiske leder igjen viser sin brutalitet og aggresjon, og mangel på medfølelse med sitt eget folk og ikke minst såkalte broderfolk.

Men det føltes egentlig på sin plass å få denne påminnelsen om dette folkets blodige, voldelige og undertrykkende forhistorie, som ser ut til å gjenta seg hundre år etter. Det er først og fremst en  medrivende roman, som  gjør meg nysgjerrig på forfatterens øvrige to bøker, som sette lupen på andre heslige og bortgjemte deler av russisk  historie.    

Oslo, dag 17.etter Putins overfall på Ukraina

12.mars 2022

Både de som har satt pris på Elisabeth Strout fra før, og nye lesere, kan glede seg. Bare tittelen Oh William! setter tonen: Dette lille sukket av et utsagn som rommer den litt oppgitte erkjennelsen av det man kjenner så godt fra før, men som man fremdeles ikke helt kan svelge. For eksempel en eks-manns små lyter. Språket glir på en egenartet måte, så direkte og tilforlatelig. Litt mindre mystisk en Murakami, men jeg synes å finne noen fellestrekk hos disse to, ganske så stillferdige fortellere: Eleganse &detaljer. En nydelig historie om hvordan vi møblerer våre hoder med forestillinger om hverandre, som kan vise seg å ikke være like gyldige ettersom tiden går. Nåtidens opplevelse beveger forestillinger om egen fortid. Dette beveger meg, som ikke alltid er helt er hjemme i mitt «nye» enkemann-jeg, og som forsøker å forstå det livet som var før, samtidig som jeg beveger meg fremover. Livets forgjengelighet er et lite stikkord kanskje.  Elizabeth Strout er mye bedre til å uttrykke dette en meg, les selv. En passe stor, nydelig bok for en så godt fortalt historie, super for en helg eller noen kvelder mens våren snubler litt vaklevoren mot oss.     

Oslo 28.februar 2022

Jeg fant noe eget i hennes tidligere bøker som jeg slet med å finne i denne, som egentlig er to essay, en om far og en om mor. Det er tilløp til spenst, og innimellom noe å glede seg over, men som totalopplevelse var dette skuffende. Kanskje jeg er gått litt lei av stilen, kanskje  ikke mine reseptorer var tilgjengelig for å bli aktivert. Men ettersom forventningen var der var jeg ihvertfall ikke forutinntatt negativt. Ganske kjedelig bok. Styr utenom. 

Januar 2022.

Lykken er å ha en bokhandel der man kan snuble over bøker som har gått under radaren.

Røa bok (&leker) forsøker jeg å holde liv i, og er bortimot samlokalisert med Polet, god kombo. Der fant jeg denne boka, full av frodige fortellinger. Bookerprisen 2019 gjorde meg nysgjerrig, og jeg ble ikke skuffet. Diverse kvinnehistorier, veves sammen, men først og fremst  morsomt, gripende, opplysende og  sterk. Livet, livsløpene, ting om ikke ble som forventet, men i tråd med hva som er mulig. Karakterer som først fremstår som litt karikerte skikkelser, men som på mesterlig litterært vis blir mer og mer troverdig etterhvert som tekstene skrider frem. Dette er også slik verden er. En historie som finner sted et godt stykke fra Røa, men likevel nært.

Januar 2022 , mens vi er på nippet til å styrte inn i omikronpølen for å bli ferdige med skiten.

Gjerne mer av dette.

En uvanlig roman. En sterk roman, slukt i bortimot en jafs, litt som en østers.

Det oppstår en ettersmak. Har satt stor pris på hennes bøker før, selv om jeg alltid går til hennes bøker med en viss uro. Blir dette en bra leseropplevelse? Hun skriver jo om seg selv, er det interessant nok? Ja, det blir det fordi hun overrasker og tar oss med inn på steder ikke alle andre deler fra, men som vi kjenner oss igjen i.  I denne boka er det hun (Jente, 16 år) som forviller? seg inn i et forhold til en 44 år gammel mann. Boken er glimrende sin beskrivelse av glemsel, «det hvite», det som er glemt, gjemt, kanskje helst fortrengt, men som trenger seg på, og spiller en rolle, selv når det er veldig ullent eller vanskelig å gripe, i mange år etterpå.  Tåkeprat ? Slett ikke. En bok om ensomhet, en kommentar til metoo, en bok om nærhet og avstand, oppvekst og modning. En bok som antyder, som prøver å bruke språket til erfaringer der språket er vanskelig å få presist nok til å uttrykke en sannhet. Mangel på skråsikkerhet eller påtrengenhet i teksten øker verdien. Anbefales selvfølgelig.   

Oslo, en litt mørk januardag 2022, mens vi venter på skjenking igjen

Skal du lese bare en bok om klimakrisen i år – så les denne. Det kan tilsynelatende virke litt tungt , eller ufordøyelig,  å  gå løs på klimakrisen på 450 sider, men bevaremegvel så bra dette er gjort. Hemmeligheten er at han har en kjernefortelling vi klarer å holde fatt i : CO2 – må reduseres, og så er han utrolig flink til å ta en ting av gangen, uten polemikk eller emosjonelle utbrudd som skal skremme eller dunke fakta inn i oss. I media blir vi teppebombet med kuriøse meldinger, tatt ut av sin sammenheng. Bjørn forenkler ikke, underslår ikke fakta, eller område hvor vitenskapen er i tvil, eller ikke vet. Veldig troverdig. Han forklarer. Han peker også på hva i enkeltmennesker og som samfunn kan gjøre – altså realiserbare løsninger – , og beskriver kompleksiteten mellom alle de ting vi må forholde oss til. Det beste er at han så elegant tar for seg en ting av gangen, og ikke blander alt i en lapskaus. Å tro på og forstå den kunnskapen vi blir presentert for er første skritt for å kunne endre oppfatning, og adferd. Meget viktig bok, som slett ikke er verken vanskelig, eller kjedelig å lese. Selvfølgelig litt skremmende, men det er jo realitetene som er skremmende, og vi må forsøke å ta fatt i situasjonen.  Det siste avsnittet som peker fremover mot 2070 er modig, han tørr å presentere mulige realiteter, det gir paradoksalt håp – fordi det er så mye som må gjøres, men også så mange seire som kan vinnes, dvs peker på et samfunn som faktisk er bedre enn det vi har idag. 

Ps: Det er ikke klima som er i krise, klima klarer seg, det er oss det er krise for. Sapiens.

Januar 2022

Denne boken er en bestselger, men  har lite med Tyskland å gjøre, så kanskje den blir oversatt ?  Noe sier vi blir det vi spiser, en påstand jeg stiller meg lett avvisende til. Kanskje vi kan bli litt mye,  av det vi spiser for mye av ?  Jeg vil heller mistenke vi kan bli litt av det vi leser. Er det da lurt når man er alene (singel, enkemann) å lese en hel bok om det å være alene?  Kan det bli litt overspising om alene og ensom og alt slikt no´?

Nei, tror ikke det.  Fordi boka er en ganske så velskrevet, og ikke minst ganske dypt og bredt loddende refleksjon over alene-et, ensomhet, og ikke minst hvordan man kan se på aleneheten på fra flere vinkler. Det er faktisk litt nyttig å bli minnet på. En eksistensiell ensomhet gjelder jo alle mennesker, uansett om de bor sammen med noen, har fast nær partner eller ikke.

Boka er – heldigvis  – ingen håndbok i å være alene, eller quick fix mot ensomhet, men jeg synes Daniel Schreiber skriver godt om de ulike aspekter ved alenehet, og ensomhet. Ensomhet vil ofte folk helst ikke høre så mye om, det er litt skambelagt, og man vil helst ikke smittes av det. Mange like dårlig å høre om ensomhet, og kan også være oppfattes som selvmedlidenhet, og det er en følelse som ikke er så kuult å drukne i.  Boka har en rekke referanser, noe jeg liker godt, uten å oppleves overklok, eller insisterende.  Mer er den en ganske åpen og ærlig selvrefleksjon, og viser ikke minst hvordan ulike livsfaser kan påvirke hva det kan innebære å være alene – på godt å vondt. At vi ved å ikke kjenne på noen form for alenehet kanskje ikke heller utvikler empati for andre, er jo en liten tankevekker. Anbefales alle tysklesende som er alene innimellom. Ganske tynn bok, men likevel lav kilopris (amazon.de).

Førjulslektyre, des 2021 

For de som gledet seg over «Tante Ulrikkes vei» og «Hør her’a» der vi på Oslo vest blir kjent med mennesker med litt mer fargerikdom i huden enn hovedfenotypen på Røa – tror jeg «Uelsket» kanskje er årets beste supplende bok. Hovedpersonen i Iram Haqs bok er  kvinne, som skiller den fra de to nevnte bøker  – og hun  har en sjarmerende bredspektret personlighet som vi blir kjent  med.  Ikke noe dydsmønster, men en som vi kan kjenne oss igjen i , eller kanskje helst vil kjenne andre igjen i. Det som går igjen i disse tre bøkene er jo særlig relasjonen til familiene, bakgrunnen fra andre kontinenter  – den litt kompliserte mixen der både religion, alder og ikke minst familiedynamikk går igjen som tydelige understrøminger i teksten.  Et hverdagsmenneske som forsøker å få verden til å gå opp, men som går litt på tryne, reiser  seg, og må leve med kompromisser. Mulig å kjenne seg igjen i.  Jeg koste meg med denne boka, som er velskrevet og har flere lag, sikkert noen som lodder dypere enn min enkle leserglede. Anbefales, Iram Haq kan skrive. 

Oslo, før jul 2021

Dette er 12 fortellinger, der både kjente og mindre kjente personer skriver godt om ulike type vendepunkter i livet. Jeg fikk lyst på boka etter at jeg leste en forkortet versjon av Finn Skårderud´s fortelling : Blanke faen. Sorg, mangel og melankoli, i en avis.  Den traff meg ganske kraftig, fortellingen om hans deprimerte mor, som med sin manglende tilstedeværelse  utløste den blanke sorgen, den som oppstår som resultat av det du ikke fikk, det som manglet – og derfor ikke er så lett å bearbeide, ergo ikke den mørke sorgen over den tapte kjærlighet.  Men det er ikke bare Skårderud som skriver godt i denne boka. Jeg vil nødig trekke frem noen, selv  om noen angikk meg vesentlig mer enn andre. Men jeg synes alle skriver ganske så godt, noen helt fremragende. Tema for «vendepunkt» er ganske ulikt, og det gjør at hver historie får utspille seg i sin egen kontekst, uten at det virker konstruert eller blir kjedelig og forutsigbart. 

Fin lesning, anbefales alle som har opplevd vendepunkter i livet, der balanse-evnen har blitt utfordret.

Oslo, Desember 2021.

En fagbok om å snakke med pasienter- er ikke det litt i seneste laget Claus, har ikke du snakket med pasienter i 30 år, og skrevet artikler om klinisk kommunikasjon i Tidsskrift for den norske lægeforening ( joda, æ´en var enda ikke blitt modernisert bort)  allerede på 90-tallet. Joda, men etter å ha hørt Bård på et møte ble jeg nysgjerring. Whats new ?

Boka er tynn, lesbar og viktig, og gnir inn sitt budskap effektivt. Det er relasjonene, tilliten vi kan være så heldig å få, som må på plass først. SÅ kommer det faglige, DA kan vi få til noe sammen med pasientene. Jeg for eksempel, kan lett teppebombe mine pasienter med informasjon, som nok går dem litt hus forbi, selv de forstår jeg holder på i beste mening. 

Men for å få å få til enda mer sammen, så har Trond og Bård skrevet en fin liten bok som gir oss en liten nett sjekkliste , en metode mange leger burde ta ad notam, noen grundigere enn andre. Bra jobbet gutter!

En mørk novemberkveld 2021

Jeg ble litt satt ut av boka, det er det særegne grepet med å la de ulike fortellerstemmene gli over i hverandre som satt meg ut. Da irritasjonen over å måtte følge så jævlig godt med på teksten gav seg, gikk det bedre. Tiller har en varhet i sine personskildringer som er betagende, og derforsvært  lesverdig. Man glemmer ikke så lett disse menneskene, så sårbare, feilbarlige og derfor så troverdige. Han skriver dessuten om viktige ting, og hvor lett det er å kødde det litt til i våre relasjoner, utilsiktet eller ubevisst. 

Anbefales, og boka gjorde med nysgjerrig på hans  tidligere bøker som jo også har fått mye positiv omtale gjennom årene.  

Oslo, desember 2021

Boken var en gave, eller kanskje en lekse?,  fra en som vil meg godt, og som kjenner redaktøren av boka enda bedre.  Mao – jeg er litt inhabil. Det mest forskrekkelige ved å lese en slik bok er å forstå at man er i målgruppen – en som ikke kan ta helsen helt for gitt lengre. Vår iboende evne til å være på etterskudd med opplevelse av egen alder innbyr til undring. Jeg- en som må lære noe om helse? Det er de andre som er syke og gamle, jeg er jo lege…  

…og kanskje litt menneske som fortrenger at årene går. Boka er en lettlest, pedagogisk gjennomgang, skrevet av spesialister, men redigert til en kongurent tekst,  om mye som kan angå oss som så vidt er blitt bitte littegran eldre de siste 65 årene. Ikke rent lite å lære, en god del jeg trodde jeg visste, men som jeg egentlig var temmelig utdatert på. Noe kunnskap var direkte sjokkerende, som f.x hvor lite alkohol vi burde drikke.  Boka er lest nøye i starten og mindre nøye i de deler som omtaler sykdommer jeg ikke har, ikke tror jeg har, eller helst ikke vil ha. Smugtittet litt på kapittelet om demens.  Men i det store og hele en fin opplevelse å fastslå at det slett ikke står så galt til, men at det er rom for forbedringer både med mat og trening. Jeg tror jeg vet hvor jeg kan finne nyårsforsettene i år. Anbefales alle førstegangsgamle som trenger en smule realitetsorientering og motivasjon for å bli effektivt spreke gamle, hvis man har litt flaks. 

Jeg tror innholdet fremdeles er nokså sant, selv om boka ble utgitt i 2014.  

Boka tilegnes BOF ( Boys of Frognerparken), Oslo kl. 06.30