Å skrive litt om det jeg leser gjør det enda morsommere å lese. Å lese er en personlig opplevelse som jeg vil dele med andre som leser. Det som skrives er kun min opplevelse og det er slett ikke sikkert du vil få den samme. Men da vet du i alle fall hva jeg mener. Kanskje du blir inspirert, eller det motsatte, eller er helt uenig! Kult.
En artig ide, ikke dårlig gjennomført, men likevel kanskje ikke helt vellykket.
Vi følger en gruppe mennesker som vil lære å skrive på forfatterkurs, og kurslederen er.. Nicolay Houm. Det er mange gode setninger, og underfundige tekster dukker opp, men for meg mangler det lille ekstra som ville løfte dette til å bli anbefalelsverdig. Jeg driver ikke med terninger, men om jeg ville bli tvunget til det så ville det nok blitt 4.
Oslo, sensommer 2024 .
Murakami er en spesiell forfatter, som jeg tror mange liker, mens andre igjen kanskje ikke får så mye ut av hans forfatterskap. Jeg har Murakami- gener. Jeg suger til meg hans pregnante og stillferdige tekst, undrer meg over hva han forsøker å si, og blir nysgjerrig på hva som vil skje på neste side. Disse 500 siden er en kjærlighetshistorie; jeg personen er 17 år, jenta er 16 år, og de «bygger» et felles mentalt univers, før hun blir «borte». Vi følger jeg personen videre i livet, han leter etter henne hele tiden, for han klarer ikke å glemme sin ungdommelige forelskelse. Han beveger seg i ulike virkeligheter, som jeg oppfatter som ulike mentale rom, ergo som mentale verdener, mens Murakami beskriver disse universene som «virkelige».
Jeg veksler mellom fascinasjon og humring, og legger merke til at handlingen lever i meg i mange dager etterpå. Det må jo være et viktig kriterium for en god bok. Murakamis tekster må leses ord for ord, å skumme duger ikke, fordi det plutselig dukker opp små perler av noe formuleringer. Det er en bok som utfordrer vår bevissthet, hva det vil si å være menneske, hva er bevissthet, hva er tid? Hvilke murer eller sperringer har vi i vår bevissthet? Er det noe som vi fortrenger eller ønsker å beskytte, eller som vi ikke helt kan håndtere i det praktiske livet, som gjør at vi trenger flere imaginære rom? Livet forgår i vår egen bevissthet.
Murakami skriver nettopp om en slik dobbel virkelighet . Og dette fenger meg. Jeg er i en dialog med fortelleren, uten nødvendigvis å klare å begripe helt hva han forsøker å si. Men at vi har flere bevissthetsnivåer, tror jeg han har helt rett i. En herlig bok!
Brønnøya sommeren 2024
En av sommerens beste leseropplevelser. Andrev Walden,(f.1976) debuterte med denne boka, han er allerede prisbelønnet journalist, og boka er den mest solgte roman i Sverige i 2023. Romanens handler om jeg-personene Andrev, som har hatt 7 fedre på like mange år.
Forfatteren forteller oss at dette utrolig nok stort sett er sant, og denne raden av mer eller mindre udugelige menn får sine pass påskrevet. Egentlig er det jo en tragisk barndom, full av overgrep og omsorgssvikt, der selvmedlidenhet forventes. Men, nei, ikke et snev at dette, kun er rad av observasjoner og varme fortellinger, som fenger hele veien . Nettopp fordi det ikke er hylende morsomt, men likevel svært vittig og sprellende språk forblir historien troverdig, og vi drives fremover i boka. Vi følger Andrev fra tidlig barndom til pubertet, og det er mye å kjenne seg igjen i, også for oss med andre barndommer som har hatt andre formater enn 7 fedre på like mange år. En herlig lesestund, en oppvekstroman man ikke glemmer, en imponerende løsning på hvordan formidle noe så vanskelig som trøblete oppvekst.
Hvaler, juli 2024.
Westø er en av Finnlands mest kjente forfattere, og har skrevet mye bra før.
Denne boken er en kjærlighetshistorie med et meget tydelig bakteppe av krig.
De to hovedpersonene er hhv. Forfatteren Henry, og skuespilleren Molly.
Vi følger dem fra høsten 1940 og utbruddet av den ca. 100 dager lange Vinterkrigen, og gjennom «ventetiden» på neste krig, «fortsettelseskrigen» – som nettopp tittelen Skumring 1941 indikere. Romanen er forankret i Helsingfors, og et persongalleri rundt Henry og Molly.
Romanens styrker er den beskrivelse av krigen gru, og hvordan krigen påvirker de som er involverte , hva krigen gjør med dem og deres relasjoner. Kjærlightshistorien mellom Molly og Henry er heller ingen dans på roser, . Han skriver godt, kanskje litt langt dog, og forholdet deres utfordres gjennom romanen, men jeg trives med ham likevel. Boka er også en kommentar til krigen i Ukraina – v i blir minnet om alle krigers felles umenneskelighet.
Brønnøya juni 2024
Nok en bok fra de nordsvenske skoger, nok en formidabel fortelling av Mikael Niemi.
Denne gangen en konsentrert historie om livet rett før fagforeningen, men dog påvirkning av gryende sosialisme og klassekamp, kampen om tilværelsen for husmenn, de som bare hadde et torp, alle de som ble grovt utnyttet som underbetalte løsarbeidere. Men også en bok om familier som ender i splittelse og kampmodus mot hverandre, som en del av kampen om tilværelsen.
Niemi følger en familie gjennom forrige århundre, men med lupen veldig godt festet på en liten husmannstue nord i Sverige. Det er et tydelig persongalleri han serverer oss , gode og slemme, fattige og rike, sleske og ærlige.
Jeg ser godt for meg hvilken fantastiske film dette kan bli, da han er svært god til å gi oss tydelige bilder, og dramatiske hendelser som er vanskelig å glemme.
Jeg er ikke så glad i tidshopp i handlingen, med egen kapitler som er årstsallsfestet, men forstår jo hensikten med tilbakeblikk og frempek, og til slutt faller jo brikkene på plass, nettopp fordi boka spenner over lang tid.
En lang og god lesestund, hadde jeg drevet med terningkast ville det ikke blitt seks, men kanskje en god femmer?
Oslo, Mai 2024
En bok anbefalt av noen har en egen inngangsverdi, og at jeg ikke har lest noe av den østriske holocost-overlevende psykiater, med mer enn 40 bokutgivelser, blottlegger et av de mange litterære CV- hull.
Jeg har vel alltid vært på søken etter ord som gjør verden og meg selv lettere å begripe.
Denne boken er delt i to deler , 177 sider om livet i konsentrasjonsleir, mest Auschwitz, og ca. 110 siden som forklarer den terapi-retning Frankl siden forfektet, logoterapien.
Dette er to velig ulike deler, det første delen gir en meget nøktern fremstilling av livet i leiren, men fra en vinkel der man aner at det fører frem mot en innsikt i mennesket natur, som kan brukes til noe- etterpå.
Frankl insisterer på at vi alle må ha noe å finne mening i ,noe foran oss som gir mening, det kan være oppgaver, eller kjærlighet, men uten å ha noe slikt dør vi. Vi trenger handling og holdning, sier han bl. annet.
For meg gir det mening at vi må søke mening utenfor oss selv. Ikke nistirre på navlen, men bruke fortidens erfaringer som fundament for videre liv. Også det fæle vi har opplevd, også bevisstheten om døden. Det flotte med denne boka er hvor forståelig den er, særlig første del. Jeg lesten den på få timer, og hadde en intens og sterk opplevelse, med en ettersmak jeg håper varer lenge, da boka ga meg noe jeg tar med videre, om enn uklart på hvilken måte jeg vil klare å integrere dette i meg selv. Anbefales. Et pluss var at jeg lånte den på Deichmanske, jeg klarte å bryte uvanen med å kjøpe alle bøker jeg får tenning på. Ergo kan du snart finne boka hjemme på Deichmanske Bjørvika igjen, obs i 5 etasje , da kan du nyte dette fantastiske sted i samme slengen.
Oslo , en helg i april 24
En internasjonal bestselger – er det er kvalitetstegn ? Tja, men ikke alltid for meg. Men til tross for at denne boken ofte irriterer meg med sine imperative konklusjoner, og utallige anekdoter som alltid ender opp med enkle løsninger, og slik ligner de aller, aller fleste amerikanske selvhjelpsbøker – det finnes kun en løsning på alle problemer ! PUSTEN – så har jo boken et artig tema som nok de fleste tenker går helt av seg selv. Neida, det er ikke irrelevant hvordan vi puster. Boka gir et unikt innblikk i alt somm har med pust å gjøre, du hadde aldri trodd av bihulene var noe annet enn et sted det produseres snørr?
Jeg leste ganske samvittightesfullt ca 200 siden, så ble det for mye for meg. Men jeg har lært hvis ille det er å puste gjennom munnen – så slutt med det. Det er heller ikke tvil om at man ved bevisstgjøre pusten kan oppnå ro i kroppen , gjerne kombinert med yoga . Men sorry, jeg falt ikke for denne måten å fremstille dette på, men boka har myriader av fakta om pusten du ellers ikke hadde kjent til .
Oslo april 24
Joda, umiskjennelig Lars Saaby. Underfundig liten bok som nok en gang rører. Herr Knapp har levd et litt knapt liv, og knappheten er nå i ferd med å ta ham igjen. Dette er en morsom og melankolsk beretning om ensomhet og aldring, med korona-tiden som bakteppe.
Jeg gleder meg fremdeles over LSC sin helt personlige stil. Denne gangen nok en sorg-muntert kort bok (141 sider) , med nok av pussige ordspill og hendelse til å leve opptil hans vanlige litterære sti – en god lesestund.
Oslo , mars 24.
En bok skrevet for hundre år siden, nå nydelig oversatt til norsk, skrevet av en tysk jøde, handler om en reise med tog rundt til byer i Polen. Svært mye skryt av flere anmeldere fikk meg nok en gang på kroken. Etter178 sider av 334 penser jeg boken forsiktig inn på et sidespor, og forlater den.
Döblin reiser rundt og forteller om alt han ser og alt han tenker, fra fasong på hoder til forfalne hus, med hovedvekt på å se etter ulike jødiske miljøer og deres innbyrdes forhold, ispedd aktuell europeisk kultur og historie. Desverre mangler jeg dyp kunnskap om både Polens historie og de ulike jødiske undergruppene, men de 178 siden har gitt meg et tankevekkende tidsbilde. I et meget givende etterord blir boka oppsummert , « Jødenes skjebne er prismet på jødens ferd fra by til by…». Men boka er så springende og kaotisk at jeg blir motorisk urolig, vrir meg og stønner dempet, MÅ jeg dette?.. neppe.
Du skal være advart mot denne boka, men litt artig var det også. Konklusjonen er at livet er for kort til hele boka.
Oslo / Brønnøya Pre-påsketide mars 2024
Høy kilopris, men verdt hvert ord. En bok som oppfører seg som en god vin: Fra første sekund merker man kvaliteten, rikdommen, fylden, og en forbannet lang ettersmak. Et kammerspill mellom en aldrende pianist og en yngre pen dame i et lidenskapsløst ekteskap. Historien en ikke ny, eldre mann forelsker seg i yngre dame, hun gjør ikke det, men tillater en utvikling. Nydelig historie med mye mellom linjene, alt dette som skjer i møter mellom oss, som setter i gang prosesser vi ikke hadde kunne forestille oss. Hva slike møter gjør med oss, i dette tilfellet å bli å tilbedt som en gudinne? De snakker ulike språk, de må ta i bruk det for begge litt begrensede og fremmede engelske språket. De har asymmetriske emosjoner og alder, men likevel oppstår noe i forholdet, som endrer henne. Kryptisk, nei, bare deilig å kose seg seg med så godt plasserte bokstaver på hver eneste side. Coetzee fikk Nobelprisen for 20 år siden, og jeg er glad han fortsatt leverer. «Polakken» etterlater en post-litterær bedrøvelse. Får lyst til å tusle ned til bøkene hans, de som gjorde inntrykk den gang, kanskje de kan gjøre det igjen.
Brønnøya, mars 2024
Judith Hermann er en skattet forfatter i Tyskland, og denne novellesamlingen snublet jeg over, som en smaksprøve på forfatteren, tenke jeg. En tynn flis av en bok med 5 noveller, der Hermann stillferdig lar oss ta del i 5 ulike historier, der vi møter Alice i forskjellige roller i kontakt med døende menn. Høres unektelig litt begredelig ut, men kanskje hun er god til nettopp det, å beskrive mennesker som ledsager andre inn i døden? I alle fortellingene får vi vite fint lite om relasjonene Alice hadde til de døende det er den litt nitidige beskrivelse av omgivelsene dette skjer i, og det sakte, og kanskje surrealistisk livet rundt de døende som vi tar del i. Her kan jeg godt kjenne meg igjen, det uvirkelig ved å være ledsager med noen på vei mot døden, som en betrakter som ikke skal dø. Leseverdig, kanskje en egen stil, og hun gjør meg nysgjerrig på mer. Hun har skrevet flere prisvinnende romaner oversatt til norsk.
Oslo, rundt jul 23
Joda, Lars Mytting leverer igjen. Til tross for at det har gått noen år siden Søsterklokkene( 2018), og Hekneveven (2020) , og endel detaljer fra disse bøkene ikke lenger befinner seg inne i mitt hode, så går det fint an å lese denne boken UTEN å ha lest de to foregående først. Men det er en fordel, og anbefales!
Skråpånatten er en deilig tekst å relatere seg til, til tross for mursteinformatet. Mytting er nemlig så god til å dra oss inn i fortellingen, og gjøre menneskene og detaljene interessante for oss. Boka gjør for meg mest inntrykk som en beskrivelse på hva som skjedde i krigsårene i Norge, hvordan menneskene ble tvunget til å ta valg, som fikk konsekvenser for livene deres, både da og ikke minste etter krigen. Han er god til få frem dilemmaene som nok mange befant seg i i krigsårene. . Her er både helter og skurker, men de fleste er både og, eller bedre beskrevet, situasjonsbetingede helter og skurker. Men det er presten Kai som er den store helten, og han blir vi godt kjent med. En god leseropplevelse, som fant resonans i meg, jeg med foreldre som var helter under krigen, men som kanskje ikke kom så godt ut av det med sine opplevelser da krigen var over.
Oslo, mars 2024
En bok som vinner priser kan være veldig god, ( Bookerprisen 2021) men man må ikke nødvendigvis falle for den. Det er det vår egen dialog med boka som man en heldig gang kan oppleve som en slags forelskelse.
Forfatteren er en av Sør-Afrika mest kjente, og dem har vi hatt flere gode av de siste tiårene. Nobelprisvinneren J.M Coetzee vil mange ha lest med stor glede for 20-25 år siden.
«Løftet» er en ganske kynisk historie om en vindskeiv boerfamilie. Boka er inndelt i 4 kapitler der hvert kapitel skildrere de sentrale hovedpersonene. Svik og vold, og divergerende religiøs tilknytning dominerer relasjonene.
I randsonen av historien foregår en litt forsiktig og sped fortelling om forvandlingen av Sør Afrika fra apartheid til et slags demokrati. De fleste personene vi møter er det vanskelig å få sympati for. Det er mulig de egentlig skal speile det dysfunksjonelle samfunnet rundt dem – men de er vanskelige å relatere seg til, for meg blir de ikke helt troverdige. Det lurer seg inn en tanke om at denne boken er litt for flink eller beregnende. En god ide – «Løftet»- som er den tynne tråden vi holder oss i underveis, blir i for liten grad satt i kontrast til personer med tilstrekkelig troverdighet og dybde. Det er litt for beskt til å bli helt troverdig. For meg som verken har vært i Sør Afrika, eller lest noe derfra på lenge, ble dette, til tross for noen anmerkninger, dog en lesverdig og tankevekkende bok, med en anelse skuffelse over manglende begeistring.
Oslo, Januar 2023.
En nydelig roman, ganske kort, som en lang novelle, så kort at jeg helst vil den skal vare litt til.
Stillferdig, men likevel dramatisk, er vi med på Nils Viks siste dag, og møter hans signifikante andre, inklusive hunden Luna.
Frode Grytten er god på noveller, og mange husker huset i Odda: Bikubesong fra 1999.
Den dagen Nils Vik døde er en poetisk fortettet fortelling, rørende, troverdig og original. Han er i dialog med sitt eget liv som fergemann, som far og ektemann, og med sine sambygdinger som er døde. Her er hverdag, og litt fest, her en noen seiere, og tap, her er livet med sine krokete begivenheter, liv som tok brå og urimelige vendinger.
Jeg opplever språket som nært og presist og uten store fakter. Slik livet kan være.
Boka er bevegende, men ikke sentimental, og boka er god å være i dialog med.
Gratulerer Grytten, prisene du har fått for denne boka er på sin plass.
Nils Vik har fått sin krok i mitt litterære univers.
Oslo, januar 2023.
Nok en formidabel roman av Tore Renberg. 530 sider med død og fordervelse, en grunnhistorie tristere enn faen, fra slutten av 1600 tallet. Man blir litt utmattet, men det er verdt hver anstrengelse, tross av og til en korte tanke – er ikke det litt vel djevelsk, må jeg utsette meg for alt dette? Slett ikke, lukk boka og gjør noe annet om du vil.
Tore Renberg har skrevet en roman du aldri har lest maken til, historien om en 15 år gammel jente som blir gravid i et absolutt feilaktig århundre, der lovverket var en sammensvergelse mellom middelalderkultur og en kirke som lovpriste tortur , og et hverdagslig helvete på jord for dem som kom i befatning med rettsvesenet. Boka kretser om en familie som rammes, urimeligheter, men også et gryende opprør mot galskapen fra enkeltpersoner. Boka lar oss komme nær denne tiden, da noen stikker hodene frem, ikke finner seg i dette lenger, og begynner å gjøre opprør. Det er detaljert, nært og historien er sær, men akk så gripende, og sitter i kroppen i mange dager etter lesningen tok slutt. Man får ufrivillig god innsikt i faget tortur, men personskildringene i denne meget elegante historien er gode og troverdige, og det er driv i boka til siste side.
Oslo, desember 2023.
