Claus Leser

Nok et splitter nytt tema , Tore Renbergs evne til å fortelle helt nye historier er formidabel. Denne gangen møte vi Agate , adoptert fra India, som fosser frem i livet, helt uten et fnugg av offerrolle. Tvert imot , Agate ser seg ikke tilbake. Særlig første del av romanen er ganske heseblesende, men akk så godt skrevet, og jeg kan  leve med at både farten og kanskje dybden  dabber noe av mot slutten. Det er en bok om livsvalg, og feilvalg i livets veikryss,  familerelasjoner og kjærlighet. Hvordan kjenner vi våre nærmeste, hvem er vi for hverandre? Jeg synes tittel er god: Vår liv er et forsøk, en kladd, ett mulig liv av uendelig mange, som vi ikke kan korrigere, eller «føre inn». Agate Minde minner oss om dette. Anbefales.

Bestum, oktober 2026

Denne gangen skriver Vigdis Hjort en ganske kort roman. Den foregår i hovedsak på en brun pub i Sandvika hun besøkte jevnlig over tid. Hun skriver,  slik jeg ser det , nok en god bok, det er som vi er vant til, en god tekst. Tema er ensomhet, og hvordan det oppstår felleskap og relasjoner uten mange ord. Det oppstår noe mellom de få ord, det oppstår nysgjerrighet , omsorg når  vi utsettes for  i hverandre, vi drives inn i relasjoner og handling.  Historien begynner stillferdig og bygger seg opp til et vondt klimaks. Hjort beskriver sine pub-kolleger i både direkte og varsomme ordelag, og er ærlig i hvordan hun selv kommer til kort med sin egen måte å gå inn i dette på.

Absolutt lesverdig på en stille høst dag.  

Bestum oktober 2026

Islandske forfattere kan være ganske sprudlende, og denne slår de fleste. Etter en litt famlende start på boken så blir vi utsatt for en kaskade av snåle typer, på et Island på bristepunktet til det moderne , helt på tampen av 1800 tallet. Det utvikles et persongalleri på grensen til det parodiske, men jeg liker dette  lett overdrevene, hårfint på riktig side av «litt for mye av alt». Grunnhistorien er om Gestur, vår gutt  som overlever et snøskred med liten margin, og som vokser opp med sin rekke av fedre.  Det er mye humring i denne boken, og vi drives fremover i dette karge islandske landskapet mot en helt ny tid, der silda etterhvert får en fremtredende rolle.  Anbefales , og jeg gleder meg til neste bok i trilogien, og håper jeg ikke blir lei av dette lett overspilte drama.

Bestum september 2026

En formidabel bok om det arbeidet som ble utført gjennom krigen for å bedre forholdene, og redde tusenvis   norske fanger som havnet i tyske leire under krigen.

Hovedperson er Anders Hegers mor Wanda. Boken er så mye mer en et morsportrett, boken et også et familieportrett, et tidsbilde, og en svært  gripende beskrivelse av hvordan en familie utvikler seg gjennom tiden før og under 2. verdenskrig. Kanskje jeg som også har en bakgrunn  i en  familie med tung krigserfaring , som tangerte familien Hjort, har en spesiell affinitet til historien.  Jeg har også  truffet Wanda, da hun var sosionom på Radiumhospitalet. Hennes mann, legen  Bjørn Heger var i min families omgangskrets, og jeg er en nylig flyttet til naboeindommen til Hjort-familiens  villa på Bestum. Alt dette gjør kanskje historien litt ekstra  relevant for meg.  Ander Heger skriver svært godt og grundig om det hele i en vellykket blanding av kildebaserte opplysninger og samtaler med sin mor Wanda.  Særlig det som omhandler krigens sluttfase i Europa er rystende og tankevekkende. Jeg spør meg, hvordan er det mulig å fungere  i et vanlig liv i  etterkant av slike opplevelser?  Selv om det er Wanda som er hovedperson, er det så mange andre  personer i boka som er interessante å  kjent med, og som hever denne boken over mange andre krigshistorier, der heltene  ofte er vel overtydelige. Denne historien viser hvor mange som faktisk gjorde «det riktige», når de ble stilt på prøve. For oss som ikke har vært utsatt for det samme utfordring ,  er dette viktige å huske: Wanda handlet, og handlingene førte til formidable resultater etterhver som de fikk utvikle seg, i samspill med andre.  

Anbefales på det varmest  tross for størrelsen på boka .  

En av sommerens bedre litterære  bekjentskap, liten murstein på 460 sider.  En slektsroman  som favner årene 1925-2025, fem generasjoner, en rik roman med et persongalleri vi blir godt kjent med. Minner  litt om  Elena  Ferrantes verden, foregår vekselvis i Norge og Italia. Det er et billedrikt språk, og man kan godt forestille seg denne boken som en film. Det er godt driv gjennom boka. Horrible oppvekstvilkår  eller krigserfaringer er endel av historien, og man lurer på hvordan disse livsvilkår kan føre til personligheter som vil klare seg siden. Arvesynden- altså hvordan hendelse i fortiden skaper nye problemer er det mest fremtredende stikkord jeg kommer på. Men heldigvis er det jo også kjærlighet og godhet  ,slik at det blir en ganske  velbalansert «feel good / feel bad» historie.

Det er sammensatte  personskildringer, og det aller meste er ganske troverdig, jeg gikk ikke lei. Anbefales, jeg sjekker  gjerne ut  Maria Sands tidligere romaner.

Bestum juli 2026  

For nordmenn flest er det Roald Amundsen som er den helten vi kjenner best når det snakkes om Antarktis, og ikke så mange vet så mye om forspillet til Amundsens bragd. Det har vært mest fokus på  kappløpet mot Scott for å nå Sydpolen først, i 1911. Oss som har litt polarblod i årene (bestefar Finn Lutzow-Holm kartla store deler av Dronning Mauds land fra luften  i 1929), så representerer «Belgica» en mer ukjent ,tidlig ekspedisjon som ikke oppnådde sitt mål, å nå den magnetiske sydpolen. Amundsen var med på denne ferden som skulle gi han verdifull kunnskap om senere polferder.

Denne boka er svært velskrevet og handler om den den nye polarskuta som var bygget i Sandefjord på slutten av 1800-tallet. De reiste fra Belgia i 1897 og frøs fast og drev i polarisen isen i over ett år i  1898-99, men som på mirakuløst vis kom seg løs og klarte å returnere tilbake til sivilisasjonen.  Blant besetningsmedlemmene møter vi nettopp den unge Roald Amundsen, da 24 år, og den senere svindlerdømte polarhelten / skurken Friedrich Cook.

Boka er bl.a bygget på de 11 dagbøker som ble skrevet av mannskapet, samt et vell av kilder i senere polarlitteratur. Boka viser med stor tyngde hvor mye ambisjon og overmot som lå til grunn for disse ferdene.  Svært mye gikk galt, ikke minst manglende kunnskap,  sykdom, dårlig planlegging, og store ledermessige utfordringer. Galskap er både en beskrivelse av  hva de faktisk gjorde for å oppnå ære og berømmelse, men også den galskap som oppstod blant et underernært og utslitt  mannskap mens de lå fastfrosne i isen.

Vi er med på en endeløs rekke av utfordringer, som offiserer og mannskap  med kløkt, flaks, og  svært primitive hjelpemidler klarte å overvinne. Ferden kunne utallige ganger   ganger ha endt med full katastrofe  og kollektiv død, tre mistet likevel livet, men resten  kom seg hjem til Belgia med nød og neppe. En slik historie må fortelles, og leseropplevelsen er sterk og god.

Boka anbefales på det – kaldeste,; den er spennende og lærerik, og belyser også hvordan disse oppdagelsferdene tross  alt har bidratt til vår kunnskap om verden minst gjestmilde kontinent.

Bestum, juni 2026

Tittelen kan indikere en håndbok i å finne mening ved å sitte stille å glo ut i lufta.

Men, neida, det er en til tider ganske omstendelig refleksjon over hvordan vi ved å vende oss bort fra scrolling, kan bli mer oppmerksomme på den verden vi  ER i . Boka er absolutt ingen håndbok, men kan puffe frem noe tanker om å bli mer bevisst på at de aller fleste opplevelse vi opplever som viktige, faktisk er reelle hendelser knyttet til steder, tid og personer, ikke det vi scroller innom. Gir det mening å sjekke YR  ca 15 ganger pr. dag?

Selv om jeg fant mening i en del av teksten, så vil jeg advare litt, da det ble mye drøvtygging, og vel lange utredninger om saker som ikke fenget så veldig.

En god side med boka er at den avsto fra å djevelerklære alt nettbasert, men derimot peker boka på alt det positive man kan finne i den virkelelige verden. Gå tur i skogen, se etter fugler,eller trær og let opp steder med autentisk historie, ta til deg naturens mangfold og slikt, er bokas viktigste budskap.

Bestum , juli 2026

Gratulererer med boka Astrid ! Jeg visste noe var på gang, veldig gøy du kom i mål ! Dette er underfundige tekster fra et nabolag, som kunne vært hvor som helst i Norge. Vi blir kjent med mennesker som stort sett er litt vindskeive, enten fra fødsel, eller de kan ha blitt slik underveis.

Deres skjebne er ofte ikke den beste,  livet går ofte galt eller ille. Men før katastrofene inntreffer, vil menneskene ofte leve ganske vanlige liv, i alle fall sett fra utsiden .  

Forfatteren skildrer karakterer  som nærmiljøet sikkert har innsikt i,  men som sjelden utales offentlig.

Jeg synes de historiene som er litt lengre er det beste, da blir vi mer kjent med aktørene, og vil gjerne vite mer om dem.

Selve språket er knapt og direkte,  noe som kjennetegner forfatterens egen stiltone, slik jeg kjenner henne etter mange års vennskap.

Brønnøya , juli 2026.

For oss som liker Elizabeth Strout, er det herlig at hun svinger seg til nye høyder med denne boka. Det er nå en mann i fokus – den god historielærere Artie Dam (57 år), som befinner  seg i året 2024. Handlingen dreier seg i hovedsak om denne mannens hverdag i en jobb  han elsker, og  et komplisert ektekskap han ikke nødvendigvis ønsker seg ut av. En sentral hemmelighet som angår ekteparets liv blir avslørt, og den driver spenningen videre gjennom romanen. Hovedtema er som ofte før; de følsomme betraktningene om  relasjoner, og kontrasten mellom vårt ofte litt  paradoksale indre liv og den ytre virkelighet. Hun skriver mesterlig om dette på sin stillferdige måte. Historien er lagt til 2024, og hun fletter også inn det politisk splittede USA på en elegant måte. Vår man Artie er entydig en slags helt (Den Gode Mann i New England) , og det gjør godt å bli kjent med ham, men også å bli kjent med hans omgangskrets.

En nydelig bok som passer godt inn som en av sommerens høydepunkter.

Brønnøya, juli 2026

Dette er en samling artikler Senneset har publisert siste 15 årene. Hun er utdannet sykepleier og journalist,  men er blitt mest kjent for sine skarpe artikler mot kunnskapsløshet, vitenskapsmotstand og vaksinemotstand. Hun får frem viktige poenger, skriver godt og vel begrunnet. Og i tillegg er hun ydmyk, og får også frem vitenskapenes iboende «svakhet: Alle kunnskap er midlertidig, og full av gråsoner og ufullkommenhet, som gjør den til offer for populistisk forenkling. Man trenger da en god penn som holder tunga rett i munnen.

Boka inneholder i tillegg en perle av et kapittel som heter «Kjære meg, hilsen jeg», som er dypt gripende,  og som nok flere kunne lære av – å reflektere over hvordan vi livet kan lære av egne erfaringer, og bruke det som resurs for livet nå!

Viktige budskap! Heia Ingeborg!

Bestum mai 2026.

Boka nominert til Nordisk råds Litteraturpris 2026 betyr at mange synes godt om boka, og Haugerud har fått mye åtgaum for bøker og filmer siste årene. Men han er ny for meg.

Historien handler om en homofil manns møte med en potensiell kjæreste.

En for meg ny, spennende, og litt irriterende historie . Jeg faller for den reflekterende stilen. For evnen til å beskrive hvordan ord kommer til kort i menneskers forsøk på å nå hverandre. Men likevel er jo ordene det vi har å by på. Jeg irriterer meg over det grunnleggende premiss som tillegges hovedpersonen, diakonen Johan. Han må velge, enten være diakon, sjelesørger, eller gå inn i en relasjon med hele seg, inklusive sin seksualitet. Dette umulig valget er for meg et grep jeg forgjeves lette etter å få oppklart i teksten, men jeg finner ikke dette, og det forstyrrer meg – hele veien. Som diakon, i sin yrkesutøvelse ville et slikt skille være absolutt nødvendig, men i privatlivet er dette for meg et  kunstig grep som jeg ikke finner troverdig. Men jeg kan ha oversett noe.   

Jeg er lite i tvil om at han har en helt unik forfatterstemme, men vil gjerne lese en annen bok, eller se en film fra samme forfatte før jeg kanskje blir mer begeistret.

Bestum, mai 26

Drømmen om å forlate det trivielle og konforme  livet er tatt helt ut.  Ikke til Toten akkurat, men vår mann velger en utfordrende tropisk  øy, Galapagos. Jeg blir umiddelbart fascinert av det svært poetiske språket, mens selve historien snubler frem. Vår manns forventninger om det vegetariske fullendte liv  blir slett ikke oppfylt, og vi er med på få gjennombrudd, og svært mange tilbakeslag. Mye skjer.

Historiens forløp  kan ikke røpes, men boka etterlater et slags økologiks og etisk undringsrom som det er fint å være i.

Det er en slags anbefaling. 

Bestum mao 26

En underlig  og original bok som utgies  både på nynorsk og riskmål i samme bok.

Den er kort, og med sine 126 sider kanskje mer en laaangnovelle?

Dette er historien om han som mister tissen sin. Den faller av, uten grunn, uten sykdom, og ikke minst , uten forvarsel. Det er lite hjelp å få i helsevesenet , og det hele tar av.  Etter at litt av min kastrasjonsangst har løyet, så kan jeg  mer nøytralt fortelle at dette er en ganske så fornøyelig historie. Vår man uten kuk går riktignok igjennom mange prøvelser, men etterhvert  så snur lykken seg. 

Erlend Loe må ha hatt det veldig gøy mesnt han  skrev, og jeg har hatt ditto glede. En litt rystende og veldig fornøyelig killevink til  det testosterondrevne kukokratiet!

Bestum mai 26

Nok en flott leseropplevelse. En bitte liten, inntørket familie i Vika på 70 tallet holder det gående på nesten 500 sider. Det går fint. Hovedpersonen er Gerd, som får en slags uforløst oppvåkning, mannen Gerhard som virkelig er en surpomp, og den klønete sønnen Kai. Som alltid  med LSC er det detaljene i språket, de subtile dialogene og personkarakteristika, og som alltid, det skjer i byen vår som vi kjenner igjen.  Denne gangen med den hjemmeværende, eller kanskje «overvintrede husmor» i fokus, og hennes ufattelige tålmodighet med sine saktmodige familiemedlemmer som bidrar til et dagligliv som er så magert at man virkelig vrir seg i stolen. Det sorgmuntre blir drevet fremover av en spenning – hva vil Gerd gjøre med sin nyvunnede attityde til livet, blir det en forløsning?

Lite kan røpes, og historien ser ut til å kunne trenge nok en bok. Det er meget imponerende av LSC å stadig pønske ut slike  historier, uansett hvor synd vi synes på de involverte, og hvor mye de snubler i seg selv. Det utrolige er at de er ganske troverdige, og vi heier på Gerd.

Bestum April 2026

Dette tynne boka på ca 130 sider anbefales alle oss som er litt urolige fordi vi synes det er vanskelig å begripe eller mangler kunnskap om de underliggende mekanismer for maktutøvelse og raske endringer  i vår tid:    Trump, Krig, tekno-oligarker med altfor stor makt, osv. Vi får ofte fragmenter presentert i media, men av og til trenger vi noen som kan fortelle hva som skjer bak det vi oftest får  glimt av i mediene.

Forfatteren er en italiensk diplomat som på en meget klar , og tidels spissformulert måte setter klare ord på det som skjer. Verden blir i økende grad styrt av ledere som tyr til handling og voldsbruk – fordi de har makten til det, mens kunnskap, regler, empati eller rasjonell konsekvenstenkning mangler. Boka refererer til virkelige hendelser, mange av dem er dypt rystende. Særlig historien om hvordan Mohammed bin Salman tok makten i Saudiarabia er skremmende, men klargjørende , for å forstå hvilken makt og vold som utøves. Ved å lese denne boka får man en  beskrivelse av hvordan verden styres i den  illiberale tid vi dessverre befinner oss, fortalt på en direkte måte, uten omsvøp.

Bestum, april 2026