Claus Leser

Dr Peter Attia: Outlive: The Science & Art of Longevity  (Vermillion, 2023) (eng)

Tips om denne boka fikk jeg fra neste generasjon i familien, som med det vel antyder at de vil at vi seniorer skal leve lenge – og ikke minst få best mulig alderdom. Boka er på ca 400 sider, og er et evangelium for å gjøre smarte endringer i vår rutiner som kan veie opp for genetisk risiko for sykdom. Først og fremst er vi riktignok mest en trussel for oss selv ved at vi har mangefulle rutiner for å holde oss i form, og kanskje også når det gjelder ernæring, eller ivareta egen psykisk helse.

Boka er en klassisk amerikansk «selvhjelps» bok , didaktisk overtydelig, men den er  også et lite oppkomme av   av facts som kan glede en doktor som er rusten på både fettsyrer og kunnskap om fx næringsmidlenes biokjemi. Han deler budskapet  opp i fordøyelige bitrer, og det meste er om overvekt (ernæring), hjerte-kar-sykdom, kreft og mental helse. Overordnet er budskapet forebygging, og å fortelle oss at vi må starte nå å bygge oss opp til å tåle å bli gamle, for å opprettholde de funksjoner vi trenger for de gode liv, ikke nødvendigvis de for lange liv. Jeg fant mye lærerrikt, og noe å ta med inn i hverdagen: Trening er superviktig for alle tema han tar opp ,både  utholdenhet, styrke og balanse må vi ta på alvor. Trening hjelper mot alt – som vår PT i BOF ( Boys of Frongerparken) også vil heie på, ikke sant Frode ?

Noen råd vil vi helst ikke ha fx hvor lite sunt alkohol er, men det kan hende det drypper noen avholdsdråper ned i drinken, hvem vet. 

Jeg synes jeg fikk noe ut av boka, og den var differensiert nok til å gi den troverdighet i overordnet budskap -TRENING  , og ikke minst i referansene til forskning. 

Hvaler/ Brønnøya juli 2023

At det kommer storartede romaner fra russiske forfattere akkurat nå under Putins aggresjonskrig, er et paradoks, og kunne få noen til tenke at vi burde la være å kjøpe en bok skrevet av en russisk forfatter. Nei, ikke denne boka. Velg en annen bok hvis du er for boykott. Denne bokas forfatter har forlengst emigrert, hun er som hun skriver i forordet inderlig motstander av krigen, og hele bokas tema er nettopp de som nektet å la seg kneble, og som kjempet mot de autoritære, aggressive og voldelige makthaveren i Sovjet-tiden. Vi følger et yrende rikt sammensatt persongalleri, knyttet til de tre hovedpersonene. Vi følger Ilja, Mikha og Sanja gjennom barndom, kjærlighet, vennskap og lojalitet, giftermål  og skilsmisser, flukt og sykdom,  gjennom flere tiår, fra 50 tallet til 90-tallet. Vi går ut og inn av de små, mugne leilighetene, vi hører om død, krig og angiveri og ubrytelig  lojalitet, og vi får en økt forståelse for dette folkets evne til å overleve i et flod av løgn, barbari  og overgrep mot alt som vi oppfatter som anstendig menneskelighet.

Dette er en rik bok, man kan bli litt matt av alle navnene, men det hjelper å ikke være så nøye med å kjenne alle igjen, for de dukker gjerne opp på nytt etterhvert i teksten.  Men du verden så fortryllet jeg ble av alle historiene, som er så rike, og mangfoldige,  som bladene på et stort ospetre. Teksten vibrerer, og vi drives fremover av de mest hårreisende fakta, oftes bygget på relasjonene til dem vi blir kjent med. Ergo nøkternt og varmt , dette er ikke en GULag- roman der vi får den nære skildring av leirenes gru. Derimot  lærer vi  mye om vilkårlighet, om de autoritære strukturers evne til å bryte ned  alt og alle, og om den total mangel på sivil trygghet som hersker i dette landet vi idag kaller Russland. Kanskje vi lettere forstår hvordan mange russere lar seg forføre av Putin inn i det apolitiske, det er forbannet farlig å gjøre noe annet. Det får våre hovedpersoner erfare i et litterært storverk.  

En bok det er lett å anbefale. 

Oslo , mai 2023. 

Endelig er det kommet nok en nydelig bok av Elisabeth Strout, nok en gang en bok om Lucy Barton, som noen sikkert  kjenner fra tre tidligere bøker, den forrige  fra Åh, William (2022). Den nye boka utspiller seg under den siste coronaepidemien. Lucys eksmann William sørger for å bringe Lucy og seg selv ut av N.Y, og handlingen er lagt til et landlig område ved havet. Strout beskriver pandemiens mange nyanser på en lavmælt og virkningsfull måte. Dommedag, politikk og praktisk hverdag går hånd i hånd. Venner og familie blir syke, noen dør, og det er mye usikkerhet i tilværelsen. Kammerspillet med William utvikler seg fra forrige bok, og Lucy reflekterer over tilværelsen med sine sedvanlige tilbakeblikk på egen oppvekst, og livet som var. I perioder preges hun av angst og fortvilelse med tanke på fremtiden, men etterhvert også av en gryende tro på at det er en fremtid for dem også. Av og til dukker tidligere romanpersoner opp, de oppleves som gamle kjente. 

Dette er også en bok som handler om livene som blir som de blir, som må leves, til tross for smerten, og om det som skjer med oss når vi blir eldre. Som alltid er hun mesterlig med stillferdige virkemidler  til å beskrive livet på en troverdig måte. Som det alltid er med gode bøker, litt trist å legge fra seg. 

Oslo April 2022

Gaute Grønstøl : Vipa: kamp og kurtise i kulturmarka  (2018, eget forlag)

Jeg er blitt kjent med Gaute Grønstøl, biolog med doktorgrad på vipe. Han har skrevet en liten og fascinerende bok om denne vakre fuglen – en liten fugl de fleste ikke kjenner. Men det gjør Gaute, og han har lang fartstid både som forsker og formidler, og er ikke minst ekspert på nettopp Vipa. 

Vipa er en kortdistansetrekkfugl, og regnes som fylkesfugl i Rogaland. Vi østlendendinger kan derfor kanskje tilgies for å ikke være helt oppdatert på denne særdeles vakre vadefuglen med den karakteriske fjærtoppen på hodet. Vipa er dessverre utrydningstruet, og bare det burde være grunn nok til at fuglen burde få større oppmerksomhet. Den trives godt i landbrukslandskap, men kan derfor også lett bli utsatt for bondens våronn. Vipas hekkeplasser er ikke synlige i åkeren, og maskinene kan utløse ufrivillige massakre. Vipas skjebne er derfor avhengig at bønder og folk flest klarer å beskytte hekkeplassene. 

Boka har mange flotte bilder, fotografert av forfatteren selv. I ordvalg og stiltone personifiserer han vipas liv og levned med dyp innsikt, sjarm og humor. På glitrende, moderne nynorsk bringer han leserne inn i vipas underfundige liv, slik at vi nesten kjenner oss igjen. Ettersom min generelle kunnskap om fugler er mangelfull, ble boka også en fin anledning til å lappe noen større hull i fuglekunnskapen. 

Oslo , April 2023. 

300 sider vitenskapshistorie om hvordan en celle styres, er nok ikke noe for deg, hvis du ikke har en trang til å lese litt sære bøker om små fenomener. En anmeldelse i Tidsskrift for den norske legeforening brakte meg til denne boka. En svært velskrevet bok med mange detaljer. Den gir likevel en svært innsiktsfull fremstilling av hvordan ulike forskere i løpet av de siste ca 130 år har bidratt til kunnskap om hvordan celler er bygget opp. Den beskriver hvordan informasjonsflyten skjer i de ulike organellene, som er knyttet til  intracellulær lokalisering.  Boken er en hyldest til Günter Blobel som fikk Nobelprisen i 1999, men er i tillegg et vel av refleksjoner om hvordan kunnskapen har oppstått over tid. Boka krever litt sans for medisin og biologi, og er nok for de få. Jeg fikk flashback til forelesinger fra studiet, den gang krøllet jeg ørene sammen så godt jeg kunne, dette kan jeg da neppe få bruk for? Nei, jeg har klart meg uten, men boka var artig likevel. 

Brønnøya, Asker, Påsken 2023 

I et kort øyeblikk av bok-mangel-angst på Gardermoen så jeg denne boken, som jeg nok hadde tenkt å lese for noen år siden. En ganske tynn bok, godt egnet for en kort ( økologisk moralsk midt på treet) tvilsom flytur, for å stå på nedoverski. Boken er en god historie om en mann som lever et ganske enkelt, men helt liv, idet han som de fleste utsettes for prøvelser og naturkatastrofer, kjærlighet og sorg, krig og utstøtelse. Men boka er også en rørende historie om kjærlighet, og i å fine mening i de såkallt små ting, det som faktisk er våre realiteter,  livskraft, og tilpasning til omstendighetene. Boka ga meg noen fine timer i selskap med Andreas Egger, i et Alpelandskap jeg akkurat oppholdt meg i. 

Oslo Feb. 2023

Hjelper det mot ensomhet å lese en bok om tema? Litt. Fordi man føler mindre på ensomhet når man leser, og fordi boka gir endel innsikt som basis for å tenke over egen ensomhet. Hvis man er ensom. Jeg lese boka mest som en del av forbrede meg til å ha Hilde Østby som gjest i min podcast med tema berøring. (Huden snakker, episode 23). Hilde skrev en kronikk i Aftenposten med tittel «Hudens ensomhet», som jeg falt for. Ergo er jeg ikke helt nøytral i min omtale. Men som alltid er hensikten med mine omtaler å formidle mine subjektive opplevelser av en bok, og ikke å  være objektiv. Boka er sympatisk, den har et vell av referanser og refleksjoner om tema, som særlig beskriver omfanget av problemet, og sammenheng med oppvekst, utstøtning og vårt behov for anerkjennes – og å bli sett. Sapiens er og blir gruppedyr, og vi trives ikke alene. 

Jeg selv opplever ensomhet iblant, som en sykdom. Ikke av de mest alvorlige, men noe som smitter inn i resten av livet som et klister som hindrer alt det gode i livet til å komme helt til sin rett. Litt som røyk som fordeler seg i all luft som er til rådighet. Det som duger mot ensomhet er ikke primært bøker, men berøring: både i gode dialoger, og hud som deles. 

Oslo, januar 2023

Endelig en bok som fortjener mye skryt, en av fjorårets beste, oversatte bøker? 

De som kjenner McEwan vet han kan skrive, dette er noe av det finest på flere år.

I 2019 kom «Kakkerlakken», en bitter «hilarious» satire over britisk politikk (Boris Johnson), men av hans romaner synes jeg «Lørdag» 2005, «Barneloven» 2015, og de tidligere romaner «Amsterdam» , og «Om forlatelse»,  er de som har grepet meg mest. 

«Leksjoner« er en fest å lese, den handler om hvordan livet stort sett blir til mens man går, og hvordan valg tatt ut fra tidligere erfaringer, gjør at man ender opp et helt annet sted, en det man hadde tenkt . Altså troverdig – slik er jo livet for de fleste av oss.

Nesten alle hans romaner har en slags twist, et vendepunkt i historien som endrer alt på et tidspunkt.

Denne boka har flere små slike vendepunkt, dvs det største er når han og hans lille sønn blir forlatt av sin kone. Det som gjør boka så bra, er språket som beskriver selve livet, slik det blir, men også i kontekst av ytre omstendigheter, både omgangskrets og lokale omgivelser, men også politiske hendelser og samfunnsbegivenhetenes rolle i livet.  

Tittelen «Leksjoner» peker på en dypt pregende erotisk relasjon, la oss si;  et overgrep, i tidlig ungdom. Dette preger ham rimeligvis , og legger grunnlaget for hans senere møter med kvinner. 

Historien utspiller seg i omtrent den tiden jeg har levd, så vi kan på en måte relatere en god del  av innholdet til eget liv. Roland, som hovedpersonen heter, er rett og slett en veiviser gjennom vår egen tid, med sitt høyst personlig livløp,  som er akkurat så fengslende som man kan ønske seg.

Oslo januar 2023. 

Hans roman «nullingen av Paul Abel fra 2018 leste jeg med glede, og ble i en sympatisk forfatter- samtale på P2 oppmerksom på boka romanen «Underliv». Men den levde ikke opp til forventingene.

Jeg sliter  fortiden med forfattere som skal være lit sånn «hurra-meg-rundt morsomme i teksten. Tema er jo litt artig, hvordan en litt mislykket fyr satser på erotisk postordre på et lite og gjennomsiktig sted på nordvestlandet.  

Men det hjelper ikke med en god ide når teksten i hovedsak irriterer. Jeg klarte ikke å lese hele boka, og bør derfor muligvis holde kjeft om romanens kvalitet, men stikkprøve lesning og ca. 100 siders lesing fra start var nok. Bom-kjøp. Sorry Bjørn.

Oslo, post nyttår 2022/23. 

Denne lille boken passer svært godt å lese nå rundt jul. Det et nydelig fortalt historie fra Irland, der kullhandleren Bill følges i noen få dager frem mot jul. Boken er så kort (103 sider) at en langnovelle er en bedre betegnelse enn roman, men det er akkurat passe lang for å fortalt akkurat denne historien. Det er godt å lese noe som setter seg litt i kroppen, og som sier noe om at en sårbar barndom kanskje kan avle en følsom og modig voksen. Forfatteren er godt kjent i Irland, og er oversatt til mer enn 20 språk. En egen stemme.  Er på tilbud på Nordli!

Oslo ,desember 2022. 

Det er vanskelig å ikke bli berørt av denne på mange måter stillferdige og henrivende lille romanen, som utspiller seg via en liten gutt som vokser opp under Iran-Irak krigen på slutten av 1980 tallet. Forfatteren som var gutt den gangen (f. 1980) , og hadde egentlig ikke opplevd annet enn krigstilstand: Han havnete etterhvert som flyknting  til Norge, er siden bosatt  i Oslo, og har utgitt bl.a diktsamlingen «Dyregravsmørket»  i 2006, men dette er hans første roman. Han har et nydelig språk, og er god til å beskrive detaljene som gir oss en følelse å ha vært der, han er god til å skildre det uforståelige i situasjoner han opplever som barn. Helt uavhengig at utviklingen i Iran akkurat i disse dager, som igjen har ført til at dette landets   tragiske skjebne har mer søkelys enn vanlig, så har denne  god-vonde  lesestund åpnet litt for min forståelse av krigens påvirkning på en helt vanlig gutt. Han havnet som alle andre barn helt uskyldig i en av historiens ubarmhjertige krigsskueplasser. Å skrive dette har kan ikke ha vært lett, men forhåpentlig kanskje også vært nødvendig. All ære, jeg leser gjerne mer av samme følsomme forteller.

Oslo , November 2022. 

Peder Kjøs er kjent psykolog og forfatter for mange, kanskje mest fra TV-dokumentaren «Deg mot meg».

Denne, ikke altfor tykke, men lett tilgjengelige boken  kjøpte jeg fordi jeg skal lage en podcast om tema berøring. Boka er tiltalende, Peder Kjøs skriver godt, har mange interessante referanser og refleksjoner, som spenner ganske vidt, langt utenfor berøring som er fysiologiske fenomen som oppstår i huden når vi tar på hverandre. Ergo : berøring er jo så mye mer enn bare hud, men huden er nå «min mann», og jeg plukket opp både sitater og refleksjoner som jeg drar nytte av når podcasten skal produseres om litt. 

For andre potensielle lesere : du må ha en liten trang for å skulle lese 200 siden om berøring, men Peders bok kan være et  fint sted å starte . 

Oslo, november 2022. 

Stopp, ikke løp og kjøp, legg boka fra deg, lat som du tok feil bok!

Agnes Ravatn har en spiss, og ofte  god penn, som er utmerket til essay om samtidsfloker. Selvironiske  og  oppkvikkend,  ved analyser av paradokser i hverdagen. 

Men denne boka er: Irriterende hurra-meg-rundt- ironisk, utroverdig (persongalleriet er hinsides karikert), og boka gjorde meg  verken lykkeligere, tristere  eller klokere. Det må sies å være en stor mangel ved bokstaver på rekke og rad. Dette besøket på x-fold- svaberget var et lite feiltrinn hos bokhandelen, og en av de minst givende leseropplevelser på ganske lenge. Grumpy ? absolutt!

Oslo /Paris oktober 2022

Boka ble anbefalt av god venn, og det har sine sider. Ved å oppleve hva andre leser og liker  lærer man noe om dem, og man holder ut selv litt tunge partier lengre – i denne meningstunge boka. Forfatteren er svensk litteraturprofessor på Yale /Harvard, og boka har blitt ganske berømt allerede. Kort fortalt: vi må konsentrere oss om livet vi har her og nå, ikke etterlivet, vi må leve (i erkjennelse av vi har kort tid, vi skal snart dø) for å løse nåtidens problemer, ikke for å komme til nirvana, eller oppnå noe etter vår død. Slik de store religioner stort sett legger opp til. Vi må sørge for personlig frihet til å omforme samfunnet til bærekraftige løsninger i felleskap. Vi må godta at alt vi gjør som er av verdi innebærer risiko, og vi må ta et oppgjør med kapitalismen slik samfunnet i større grad løser våre preserende oppgaver, og bort fra profitt som bærende motivasjon for drifting av samfunnet.  Det finnes ingen frelse, vi må dessverre holde på.  Martin bruker litteratur skrevet av de store tenkerne (Marx, Hegel, Kierkegaard, osv) for å anskueliggjøre sine tanker om dette, og også Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» blir viet endel oppmerksomhet. Men han slår oss ikke i hodet med alt dette, han tar seg tid til å forklare, og det tar jo litt spalteplass.

Som min venn sa, livet er ikke for pyser, og det gjelder også å lese denne boka. Å lese den krever tid og en god stol, og en liten dupp innimellom. Men den gir noen virkelig store nye tanker, som blir fremstilt på en svært grundig og forklarende måte. Dog ikke uten innsats å fordøye, selv om ikke teksten er spesielt komplisert for en ikke-filosof. Jeg har jukset litt, noe er ulest, mest fordi jeg ble så nysgjerrig på konklusjonene, men jeg må nok bla tilbake for å få med det jeg skulket. Selv en hel ferie på tog rundt i Skottland var ikke nok, dette tar litt tid. Med mening.

Umulig å ikke anbefale pga innholdets viktighet og relevanse for vårt samfunn og våre liv, og for meg personlig, innhold her for å  bryne seg  på i hverdagen. Men man må ha en viss appetitt på tema for å fordøye dette innholdet. 

Skottland, oktober 2022

Mathias Faldbakken har en helt egen stemme, og jeg liker alle hans bøker, ergo høye forventninger. Ganske så innfridde. Som tidligere en original historie, på grenser til litt vel utenfor det sannsynlige, men det gjør ikke noe. Her er språket hugget til,han lager nye ord, og det er skikkelig driv i i historien. Ord som mørnet, rakletet , lealaus, eller inntrykksøm gutt, eller beskrivelsen av Oslo «som pengende» by , gir en ekstra glede over det effektive språket. Og så er det morsomt, og ganske tragisk, ergo , litt som livet. 

Nok en meget god bok fra MF, stor lederglede, og forventninger til neste bok. 

Oslo , september 2022