Claus Leser

Høy kilopris, men verdt hvert ord. En bok som oppfører seg som en god vin: Fra første sekund merker man kvaliteten, rikdommen, fylden, og en forbannet lang ettersmak.  Et kammerspill mellom en aldrende pianist og en yngre pen dame i et lidenskapsløst ekteskap. Historien en ikke ny, eldre mann forelsker seg i yngre dame, hun gjør ikke det, men tillater en utvikling. Nydelig historie med mye mellom linjene, alt dette som skjer i møter mellom oss, som setter i gang prosesser vi ikke hadde kunne forestille oss. Hva slike møter gjør med oss, i dette tilfellet å bli å tilbedt som en gudinne?  De snakker ulike språk, de må ta i bruk det  for begge litt begrensede og fremmede engelske språket. De har asymmetriske emosjoner og alder, men likevel oppstår noe i forholdet, som endrer henne. Kryptisk, nei, bare deilig  å kose seg  seg med så godt plasserte bokstaver på hver eneste side. Coetzee fikk Nobelprisen for 20 år siden, og jeg er glad han fortsatt leverer. «Polakken» etterlater en post-litterær bedrøvelse. Får lyst til å tusle ned til bøkene hans, de som gjorde inntrykk den gang, kanskje de kan gjøre det igjen. 

Brønnøya, mars 2024

Judith Hermann er en skattet forfatter i Tyskland, og denne novellesamlingen snublet jeg over, som en smaksprøve på forfatteren, tenke jeg.  En tynn flis av en bok med 5 noveller, der Hermann stillferdig lar oss ta del i 5 ulike historier, der vi møter Alice i forskjellige roller i kontakt med døende menn. Høres unektelig litt begredelig ut, men kanskje hun er god til nettopp det, å beskrive mennesker som ledsager andre inn i døden? I alle fortellingene får vi vite fint lite om relasjonene Alice hadde til de  døende det er den litt nitidige beskrivelse av omgivelsene dette skjer i, og det sakte, og kanskje surrealistisk livet rundt de døende som vi tar del i. Her kan jeg godt kjenne meg igjen, det uvirkelig ved å være ledsager med noen på vei  mot døden, som en betrakter som ikke skal dø. Leseverdig, kanskje en egen stil, og hun gjør meg nysgjerrig på mer. Hun har skrevet flere prisvinnende romaner oversatt til norsk. 

Oslo, rundt jul 23

Joda, Lars Mytting leverer igjen. Til tross for at det har gått noen år siden Søsterklokkene( 2018), og Hekneveven (2020) , og endel detaljer fra disse bøkene ikke lenger befinner seg inne i mitt hode, så går det fint an å lese denne boken UTEN å ha lest de to foregående først. Men det er en fordel, og anbefales!

Skråpånatten er en deilig tekst å relatere seg til, til tross for mursteinformatet. Mytting er nemlig så god til å dra oss inn i fortellingen, og gjøre menneskene og detaljene interessante for oss. Boka gjør for meg mest inntrykk som en beskrivelse på hva som skjedde i krigsårene i Norge, hvordan menneskene ble tvunget til å ta valg, som fikk konsekvenser for livene deres, både da og ikke minste etter krigen. Han er god til få frem dilemmaene som nok mange befant seg i i krigsårene. . Her er både helter og skurker, men de fleste er både og, eller bedre beskrevet, situasjonsbetingede  helter og skurker. Men det er presten Kai som er den store helten, og han blir vi godt kjent med. En god leseropplevelse, som fant resonans i meg, jeg med foreldre som var helter under krigen, men som kanskje ikke kom så godt ut av det med sine opplevelser  da krigen var over. 

Oslo, mars 2024   

En bok som vinner priser kan være veldig god, ( Bookerprisen 2021)  men man må ikke nødvendigvis falle for den. Det er det vår egen dialog med boka som man en heldig gang kan oppleve som en slags forelskelse. 

Forfatteren er en av Sør-Afrika mest kjente, og dem har vi hatt flere gode av de  siste tiårene. Nobelprisvinneren J.M Coetzee vil mange ha lest med stor glede for 20-25 år siden. 

«Løftet» er en ganske kynisk historie om en vindskeiv boerfamilie. Boka er inndelt i  4 kapitler der hvert kapitel  skildrere  de sentrale hovedpersonene. Svik og vold, og divergerende religiøs tilknytning  dominerer relasjonene.

I randsonen av historien foregår en litt forsiktig og sped fortelling om forvandlingen av Sør Afrika fra apartheid til et slags demokrati. De fleste personene vi møter er det vanskelig å få sympati for. Det er mulig de egentlig skal speile det dysfunksjonelle samfunnet rundt dem – men de er vanskelige å relatere seg til, for meg blir de ikke helt troverdige. Det lurer seg inn en tanke om at denne boken er litt for flink eller beregnende. En god ide – «Løftet»- som er den tynne tråden vi holder oss i underveis, blir i for liten grad  satt i kontrast  til personer med tilstrekkelig troverdighet og dybde. Det er litt for beskt til å bli helt troverdig. For meg som verken har vært i Sør Afrika, eller lest noe derfra på lenge, ble dette, til tross for noen anmerkninger, dog en lesverdig og tankevekkende bok, med en anelse skuffelse over manglende begeistring.   

Oslo, Januar 2023. 

En nydelig roman, ganske kort, som en lang novelle, så kort at jeg helst vil den skal vare litt til.

Stillferdig, men likevel dramatisk, er vi med på Nils Viks siste dag, og møter hans signifikante andre, inklusive hunden Luna.

Frode Grytten er god på noveller, og mange husker huset i Odda: Bikubesong fra 1999.

Den dagen Nils Vik døde er en poetisk fortettet fortelling, rørende, troverdig og original. Han er i dialog med sitt eget liv som fergemann, som far og ektemann, og med sine sambygdinger som er døde. Her er hverdag, og litt fest, her en noen seiere, og tap, her er livet med sine krokete begivenheter, liv som tok brå og urimelige vendinger. 

Jeg opplever språket som nært og presist og uten store fakter. Slik livet kan være. 

Boka er bevegende, men ikke sentimental, og boka er god å være i dialog med.     

Gratulerer Grytten, prisene du har fått for denne boka er på sin plass. 

Nils Vik har fått sin krok i mitt litterære univers. 

Oslo, januar 2023. 

Nok en formidabel roman av Tore Renberg. 530 sider med død og fordervelse, en grunnhistorie tristere enn faen, fra slutten av 1600 tallet. Man blir litt utmattet, men det er verdt hver anstrengelse, tross av og til en korte tanke –  er ikke det litt vel djevelsk, må jeg utsette meg for alt dette?  Slett ikke, lukk boka og gjør noe annet om du vil. 

Tore Renberg har skrevet en roman du aldri har lest maken til, historien om en 15 år gammel jente som blir gravid i et absolutt feilaktig århundre, der lovverket var en sammensvergelse  mellom middelalderkultur og en kirke som lovpriste tortur , og  et hverdagslig helvete på jord for dem som kom i befatning med rettsvesenet. Boka kretser om en familie som rammes, urimeligheter, men også et gryende  opprør mot galskapen  fra enkeltpersoner. Boka lar oss komme nær denne tiden, da noen stikker hodene frem, ikke finner seg i dette lenger, og begynner å gjøre opprør. Det er detaljert, nært og historien er sær, men akk så gripende, og sitter i kroppen i mange dager etter lesningen tok slutt. Man får ufrivillig god innsikt i faget tortur, men personskildringene i denne meget elegante historien er gode og troverdige, og det er driv i boka til siste side. 

Oslo, desember 2023. 

KI – kunstig intelligens har skyllet over oss som en tsunami i media i 2023. 

Jeg fikk lyst til å oppdatere meg på tema, også for å lage en episode av podcasten «Huden snakker», med  nettopp dette som tema: KI og medisin.

Ishita Barua har alt som skal til for å skrive en god og opplysende bok om tema: Hun er lege, har tatt dr.grad på et prosjekt der KI ble brukt, og hun har mye kunnskap, og ikke minst, refleksjoner rundt tema: Muligheter og farer, utfordringer og nytte. Hun gir gode eksempler på hva KI allerede har vært å løse av problemer, og også eksempler på hva som stadig er umodent i denne teknologien. Boka er kanskje mest for dem som er spesielt interessert av KI og medisin, de som er mer generelt interessert i KI er kanskje Inga Strümpke´s bok: «Maskiner som tenker», enda bredere. Jeg synes boka til Ishita  Barua var svært opplysende og god å lese, ingen ting som butter, og en imponerende bok på mange måter, med et kunnskapstilfang  som det  må ha vært vanskelig å sette punktum etter, ettersom vi jo på ingen måte er i annet enn barselfasen i KI – utviklingen. Anbefales.

Oslo nov 2023 

Selv om AI – artificial intelligence – KI – kunstig intelligens – faktisk ble født som fag for 67 år siden, så er det de siste par årene at dette tema har eksplodert som noe vi faktisk må forholde oss til. Partikklefysiker og formidlingsguru Inga Strümke gjør et formidabelt forsøk på å få oss i tale. På en underholdene og grundig måte introduserer oss for tema. Hun skriver godt, hun har mange gode historier som gjør det lettere fordøyelig. Det er et stor tema, men hun skal ha stor fortjeneste ved å beskrive, forklare og forenkle så godt det lar seg gjøre. Alt er ikke begripelig, uten at det er til forkleinelse for henne, jeg er nå bare litt tjukk i hue. Jeg synes kunstig intelligens er et dårlig begrep, fordi intelligens er så lett å forveksle med noe entydig godt og overveldende positivt. Kunstig intelligens er noe helt annet enn menneskelig intelligens, oppstår på en helt annen måte, og kan ende opp med mye vrøvl, usannheter, og feil. Omtrent som vi homo sapiens har ujevn tankekraft , men vi tenker på en annen måte.   KI bør vi være kritiske til, men KI er også mye som også kan være ekstremt nyttig, ved at vi kan få kunnskap vi ikke visste vi manglet, og som vi eller ville brukt svært lang tid på å finne ut av uten enorm regnekraft i datamaskinene.  Og som kan innebære at vi kan gjøre viktigere ting enn vi ofte må gjøre idag. 

Et av de store spørsmål som hun er innom er om vi mennesker kanskje nettopp ved å bruke KI kan bli mer kritiske, og dermed kan ha håp om å kunne bruke denne teknologien på en nyttig måte, og ikke til destruksjon av samfunnet. Et annet grunnleggende problem er at vi ikke har full innsikt i hvordan den kunstige intelligens egentlig oppstår, det er en «Black box» vi ikke kan åpne for å etterprøve sluttdata som vi får. Tankekors.

Denne boka anbefales alle som vil begripe litt mer av noe vi bør ta på ytterste alvor. 

Ikke i fremtiden, men nå. God lesning!

Oslo, høsten 2023.  

Maryanne Wolf har skrevet en bok som omhandler hvordan teknologien påvirker hjernen, og våre lesevaner. Det er må en måte et kampskrift som i stor bredde dokumenterer hvordan digital lesing med stor mengde fragmentert lesing hindrer oss i å faktisk klare å lese tyngre stoff, som kreves av oss i en moderne verden. Vår hjerne er laget slik at vi får språk så lenge vi bli utsatt for det, vi ser uten å anstrenge oss, men å lese må faktisk læres, det er hjernen egentlig ikke bygget for, hjernen kan ikke det av seg selv. Det vi leser, og hvordan vi leser påvirker hvordan vi tenker, og dette har endret seg veldig siste 30 årene. Hun beskriver hvordan hele hjernens ulike deler er i samspill når vi tolker tegn (bokstaver), og hvordan «dyp» lesing aktiverer mye større deler av hjernen enn digital flimmer-lesing  på en skjerm. Boka har mange  av god sitater som underbygger viktighet av lesing, særlig fra tidlige barneår, og bl. a hvordan vi orienter oss i en «historie» – et narrativ der vi oppfatter virkeligheten som en sammenhengende historie, som vi kan relatere oss til. 

Noe av boken blir litt vel heftig fordi den omhandler amerikanske skoleforhold med mindre relevans for oss, mens andre deler av boken ga meg stor leseglede. Neppe en bok for alle, men mye  av boka er givende for oss som er lidenskapelig glad i bokstaver i rekke. 

Oslo , høsten 2023

Vigdis Hjort blir bare bedre og bedre. Setninger som er hugget i stein, som viser oss vei enda nærmere realiteten hun beskriver, og som hun har dvelt ved en stund. Gjennom flere bøker. Jeg likte forresten godt forrige bok (Om 15 år. Den revolusjonerære våren).   Hun skriver svært godt om smerte og opplevelser med dysfunksjonelle foreldre, eller familierelasjoner.  

Jeg faller lett for bøker jeg vil fange sitater fra, et sitat må med her: fra s.11 . «At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, kan være sannere»

Jeg forholder meg likevel til det jeg leser som fiksjon, det er jo en roman, eller?

Men som alle god tekster, så setter denne teksten seg et sted mellom gåsehud og hikst. Den er rå og gripende, og jegpersonen blir svært levende. Dette er en bok om svik og overgrep, og hva som kan skje i ganske «vanlige» familier.

Det er en ganske tynn bok, men verdt kiloprisen, og kunne for meg gjerne holdt meg i en skruestikke enda en stund til, enn de få timene den gjorde det.  

Oslo, 4 September 2023 

Til tross for Houllebecqs berømmelse som en av Frankrikes største nådtidsforfattere har han aldri nådd helt frem til min (mellomstore) stabel, der bøkene kjemper om å komme i mine hender, og hvor jeg på diktatorisk vis velger ut den neste boka, ofte litt tilfeldig, og alltid etter lystprinsippet. Noen kommer aldri opp på pallen, helt ufortjent.

Han har virket så lite tiltalende i sitt ytre, og ikke minst i sine uttalelser om dette og hint, men et insisterende råd fra en god venn gav meg en dytt: Nå må du til pers, glem sveisen og krangel om pornofilmdeltagelse, mannen kan jo skrive! 

Jada, jeg er overbevist: tilintetgjørelse er en fryd å bruke tiden til. Selv 650 sider klarte jeg, dog kunne nok noe vært kortet litt ned. Men kombinasjonen av en drivende historie, med nogenlunde troverdige hovedpersoner, en ramme av politikk, og samfunnskritikk, men først og fremst godt språk og veldige gode beskrivelser av nære relasjoner over tid. Mon tro om jeg ikke vil ha mer av samme forfatter. 

Hvaler / Brønnøya , august 

Boka finnes også på norsk, men denne gangen ble det engelsk paperback, og språket er ikke vanskelig engelsk.  Kurkov er en av Ukrainas store forfattere, og hans mest kjente bok «Døden og pingvinen» er oversatt til mer enn 30 språk. Anbefales også å lese!

«Grey Bees» er nok en gang en varm og underfundig historie, men humoren i boken har et betydelig mer dystert bakteppe enn i forrige bok. Hovedpersonen,  Sergeyich, er  birøkter, og biene gir livet hans innhold, i en ellers litt trist biografi, forlatt av kone og  barn, og bosatt i «ingenmannsland» , en forlatt landsby i Ukraina, med krig på alle kanter. Der får vi en god skildring i krigens hverdagslige gru, men også de små gleder. På en måte som ganske stillferdig, og humoristisk  og uten fakter tar for seg det ganske konkrete dagliglivet. Han har kun en nabo, som omtales som «frenemy», altså en fyr han absolutt ikke liker. Det beskrives et beskt og varmt samspill som er ganske rørende, og kanskje litt typisk Kurkov. Siden drar Sergyich hjemmefra for å gi biene sine et bedre liv, litt unna fronten, og ting skjer.  Jeg skal ikke røpe det som skjer, men kun fortelle jeg synes boka var en skikkelig leseverdig, og jeg leser gjerne mer av samme forfatter. Grå bier heter boka på norsk. 

Hvaler /Oslo /Brønnøya , sommeren 2023 

Hva får meg til å kjøpe noe sånt ? Jo, er overhørt intervju på radio med forfatteren.

Boka har undertittel : «Om meningsløshetens psykologi og eksistensielle samtaler», høres jo litt tungt ut, tja, men er godt og lekent skrevet. Boka er skrevet for helsepersonell for at de skal ta eksistensielle aspekter inn i sine samtaler med pasienter. 

Ergo bør man kanskje være både helsepersonell og ha et viss iboende  trang til å lese en slik bok for å få utbytte av den. Den er ganske lett å lese, og er tankevekkende, uten å bli insisterende, eller komme med enkle løsninger. Den er også befriende selvuhøytidelig. Et poeng jeg  tok med meg var refleksjonen over at ting godt kan være litt meningsfrie, altså, er der ikke bare mening og meningsløshet, men ofte noe som kan plasseres midt imellom, av og til kan vi si endel ting hører hjemme  i denne kategorien. For eksempel å vaske tøy, eller handle mat i hverdagen.  Boka tar også opp presset vi har for å tillegge alt mening, at det kan bli usunt, og da kan det være godt å falle ned på litt meningsnøytalitet. 

Litt artig og sympatisk bok som selv forfatteren sier neppe er helt nødvendig å lese for å finne mening i livet, men jeg tror egentlig ikke kan trenger å være helsepersonell for å finne interessante refleksjoner her. 

Oslo , sommeren 2023 

Dr Peter Attia: Outlive: The Science & Art of Longevity  (Vermillion, 2023) (eng)

Tips om denne boka fikk jeg fra neste generasjon i familien, som med det vel antyder at de vil at vi seniorer skal leve lenge – og ikke minst få best mulig alderdom. Boka er på ca 400 sider, og er et evangelium for å gjøre smarte endringer i vår rutiner som kan veie opp for genetisk risiko for sykdom. Først og fremst er vi riktignok mest en trussel for oss selv ved at vi har mangefulle rutiner for å holde oss i form, og kanskje også når det gjelder ernæring, eller ivareta egen psykisk helse.

Boka er en klassisk amerikansk «selvhjelps» bok , didaktisk overtydelig, men den er  også et lite oppkomme av   av facts som kan glede en doktor som er rusten på både fettsyrer og kunnskap om fx næringsmidlenes biokjemi. Han deler budskapet  opp i fordøyelige bitrer, og det meste er om overvekt (ernæring), hjerte-kar-sykdom, kreft og mental helse. Overordnet er budskapet forebygging, og å fortelle oss at vi må starte nå å bygge oss opp til å tåle å bli gamle, for å opprettholde de funksjoner vi trenger for de gode liv, ikke nødvendigvis de for lange liv. Jeg fant mye lærerrikt, og noe å ta med inn i hverdagen: Trening er superviktig for alle tema han tar opp ,både  utholdenhet, styrke og balanse må vi ta på alvor. Trening hjelper mot alt – som vår PT i BOF ( Boys of Frongerparken) også vil heie på, ikke sant Frode ?

Noen råd vil vi helst ikke ha fx hvor lite sunt alkohol er, men det kan hende det drypper noen avholdsdråper ned i drinken, hvem vet. 

Jeg synes jeg fikk noe ut av boka, og den var differensiert nok til å gi den troverdighet i overordnet budskap -TRENING  , og ikke minst i referansene til forskning. 

Hvaler/ Brønnøya juli 2023

At det kommer storartede romaner fra russiske forfattere akkurat nå under Putins aggresjonskrig, er et paradoks, og kunne få noen til tenke at vi burde la være å kjøpe en bok skrevet av en russisk forfatter. Nei, ikke denne boka. Velg en annen bok hvis du er for boykott. Denne bokas forfatter har forlengst emigrert, hun er som hun skriver i forordet inderlig motstander av krigen, og hele bokas tema er nettopp de som nektet å la seg kneble, og som kjempet mot de autoritære, aggressive og voldelige makthaveren i Sovjet-tiden. Vi følger et yrende rikt sammensatt persongalleri, knyttet til de tre hovedpersonene. Vi følger Ilja, Mikha og Sanja gjennom barndom, kjærlighet, vennskap og lojalitet, giftermål  og skilsmisser, flukt og sykdom,  gjennom flere tiår, fra 50 tallet til 90-tallet. Vi går ut og inn av de små, mugne leilighetene, vi hører om død, krig og angiveri og ubrytelig  lojalitet, og vi får en økt forståelse for dette folkets evne til å overleve i et flod av løgn, barbari  og overgrep mot alt som vi oppfatter som anstendig menneskelighet.

Dette er en rik bok, man kan bli litt matt av alle navnene, men det hjelper å ikke være så nøye med å kjenne alle igjen, for de dukker gjerne opp på nytt etterhvert i teksten.  Men du verden så fortryllet jeg ble av alle historiene, som er så rike, og mangfoldige,  som bladene på et stort ospetre. Teksten vibrerer, og vi drives fremover av de mest hårreisende fakta, oftes bygget på relasjonene til dem vi blir kjent med. Ergo nøkternt og varmt , dette er ikke en GULag- roman der vi får den nære skildring av leirenes gru. Derimot  lærer vi  mye om vilkårlighet, om de autoritære strukturers evne til å bryte ned  alt og alle, og om den total mangel på sivil trygghet som hersker i dette landet vi idag kaller Russland. Kanskje vi lettere forstår hvordan mange russere lar seg forføre av Putin inn i det apolitiske, det er forbannet farlig å gjøre noe annet. Det får våre hovedpersoner erfare i et litterært storverk.  

En bok det er lett å anbefale. 

Oslo , mai 2023.