Claus Leser

How Come? En så gammel bok? Jeg er så heldig å ha en fantastisk vevnad som som oldefar, skomaker Marius Johnsen, vevde på sin gamle dager. Vevnaden er en reproduksjon av maleriet «Kakaduene»  malt av den norske kunstneren Bruno Liljefors, og henger i Axel Munthes villa på Capri, San Michele.  Der henger maleriet fremdlees i det som er blitt et museum. Axel Munthe var en svensk lege som utdannet seg i Paris, og som ble overklassens lege i både Paris og Roma, men virket også i et meget farefullt liv som lege ved kolerapeidemier og katastreofer på den tiden. Han levde et spesielt liv, med meget stor omsorg for dyr, og brukt mye av livet til å bygge  sin bolig San Michele på Anacapri, på ruinene av keiser Tiberius´ palass. Det er passe korte kapitler, han skriver godt og underfundig og er ikke nådig med å beskrive sin til kortkommen – også som lege, og mange av  historiene er veldig fornøyelige.  Han beveger seg ikke helt sjeldent på steder jeg har vært, og dette gjør det artig for meg. At denne teksten kan fungere idag er  nok fordi han er en god forteller, men også fordi han ikke skåner seg selv  i omtalen, og har  noen  uforglemmelige  episoder på lur. En av de beste er om den alkoholiserte bavianene Billy, eller historien om kampen om å redde fuglene fra den bestialske fuglefangeren.

En mild bris fra en svunnen tid, en god lesestund.

Bestum , høsten 2025

Det er alltid interessant og meningsfylt å lese engasjerte fagpersoner som tør å ytre seg om kontroversielle tema i samtiden. Denne boka gir innsikt i arbeidet i BUP, og hvordan forfatteren som har lang erfaring i dette arbeidet opplever at et stor sakskompleks – mental helse  hos unge – ikke fungerer som det skal. Det er ikke bare om ADHD, som fortiden er svært hyppig tema i debattfora både i aviser og sosiale media, men boka favner videre. Hun tar til ordet for færre diagnoser, og mer  fokus på å hjelpe de unge  med de utfordringene de  har, uten å gå veiene om diagnoser som inngangsport for å hjelp. Boka er lett å lese, lett å forstå, og gir tanker for refleksjon, også for oss som ikke jobber med psykisk helse til daglig, men som også lever i et landskap av diagnoser.  Hun minner oss om at diagnoser kan bli til besvær, sjelden er endelige, og  får konsekvenser for dem som får dem. En klok bok.

Bestum , des. 2025.

En gave. Slett ikke uvesentlig bok. Særlig Trond Viggo  rekflekterer om livet som eldre på en god måte, uten å bli veldig snusfornuftig. Minner oss om at livet faser har utlikt fokus og koke råd om helse og lune betraktninger . Fikk mindre ut av teksten til Kristin Helle-Valle, de  er spedt inn i teksten, men var for meg mer  mal apropos, enn å bidra til annet en lett forvirring om hva tekstene forsøkte å formidle.

En tvers igjennom godlynt bok med poenger som druknet litt i en jevn flom av ganske selvfølgelelige tanker. Hyggelig å bli litt kjent med Trond Viggo, tross alt.

Indre Bestum, november 25 .

Ufred er en formidabel bok som sitter i kroppen lenge  etter siste punktum. Daglig blir vi  påført unyanserte nyheter om Russland, mens i denne boka får vi  mye mer. Fragmentene blir til dyptpløyende og rystende skildringer  av  samfunnsforholdene i et skakkjørt Russland.  Mer enn 500 sider er mye å svelge unna, men det er en god tekst med en komposisjon det er lett å følge, og som driver oss videre. Jeg syns hun er veldig flink til å la alle de stemmer hun introduserer oss for komme til ordet. Hennes kommentarer overdøver ikke enkeltmenneskenes historier. Boka er komponert i 5 deler, og det gjør det lettere å lese. Man blir ikke  utmattet av de mange sidene.

Den første delen handler om den usedvanlig  psykisk skadde og voldelige Wagnersoldaten Andrej, som nærmest snubler ut av Russland og inn i Finnmark. Fortellingen om Andrej er ikke bare om ham, men danner et bakteppe for hele bokas hovedtema : Det russiske samfunns nesten ufattelige marinering i vold og mangel på respekt for menneskers individuelle rettigheter. Boka gir også en dypere forståelse av hvor langt prosessen er kommet i å omforme det som var spirene til et liberalt demokrati på 90-tallet  til et totalitært samfunn med veldig små tilløp til levedyktig opposisjon i sikte.  Ettersom Ukrainakrigen pt på ingen måte ser ut til å finne en god akseptabel fredsløsing, så er boka også en ytterligere bevisstgjøring om magre utsikter for Ukrainas fremtid. Jeg er meget imponert over det litterære sluttresultatet, men enda mer over hennes mot til å være i dette landet der vold og mangel på rettigheter er så begrenset at leseren ikke kan forstå at hun våger å bevege seg der i det hele tatt.  Hatten av  for Åsne Seierstad!

Oslo / Gran Canari, november 2025

Tittelen på denne boka fikk meg til å rygge unna i flere mnd, før tilslutt nysgjerrigheten vant over irritasjonene over en litt sær tittel. Nå som boka er lest, synes jeg tittelen er meget treffende for innholdet.  

«Sameproblemet» er  en strålende bok ! Kathrine Nedregjord har valgt en helt annen måte å si noe om urfolksutfordringer enn Tommy Orange. Hun har en veldig var og crecendo-aktig  måte å utsette oss for dette tema på. Stillferdig, men like vel fokusert blir vi dratt inn i problematikken, hun veksler mellom jeg- personens eget perspektiv via oppvekst og nåtid, til å skrive  om den nylig avdødde bestemorens liv  – som menneske med samisk bakgrunn. Den vekslingen er lett og ledig, fungerer bra . Hun beriker oss med kunnskap som bringer oss bort fra klisjeene om hva det vil si å være et menneske med samisk kulturbakgrunn. Hun viser oss hvordan dette også har relevans for  hvordan minoriteter generelt blir overkjørt av majoritetene, ikke nødvendigvis i ond mening. 

Hun inntar ikke sjelden et metaperspektiv, og stiller spørsmål om hun forsøker å besvare, men ikke uten tvil,  eller forsiktighet med å tegne  altfor mange streker under svarene. Jeg elsker hennes detaljrikdom i språk, hennes insisterende budskap uten bombastiske konklusjoner.  

En ganske enestående klok bok som fortjener sine priser (Brageprisen 2024), til tross for at den egentlig er en ganske snål roman.

PS: Hvis du må velge mellom to urfolk – velg samene !»

Hvaler og Brønnøya , juli 2025. 

Gode anmeldelser ledet meg til denne boka, som er et gnistrende portrett av alt det gale  urbefolkningen i USA har blitt utsatt for gjennom mer enn 150 år, de vi tidligere kalte indianere. 

Vi følger en liten slekt gjennom flere generasjoner, og ender opp med en nåtidsbeskrivelse av USA med opioid-skandalen som bakteppe. 

Tommy Orange har urfolkopprinnelse selv, og denne boka en detaljert historie om fremmedgjøring, og om hvordan urbefolkningen har blitt fordrevet fra sin egen kultur, sine stede , sitt tilhold i verden, og ikke minst hvor brutalt dette har blitt på individnivå.

Boka er ikke årlig skrevet, snarere tvert imot, men jeg opplevde at begredelighetene ble så lasset på hverandre, at jeg underveis  ble litt utmattet av mengden tristesse. 

Jeg synes siste del av boken der vi møter de siste etterkommeren i slekten fungerte best, der vi får mer sammenhengende  historier som jeg kunne lettere  relaterer meg til, og slik også nyte bokas litterære kvaliteter. 

Boka ga innsikt i et tema jeg ikke har forholdt meg mye til før, en type innsikt som ikke bare har satt seg i hodet, men mer i kroppen. Urfolkenes  livsbetingelser  har blitt pulverisert av det moderne  hvite Amerika på ulike måter  – Tommy Orange får dette tydelig frem. 

Hvaler /Brønnøya,  Sommer 2025

En ny stemme, vant Sverige Radios Romanpris 2024. Deilig å oppdage nye stemmer, synd hun ikke har rukket å skrive flere bøker, men start med denne. En skikkelig varm, sterk og var fortelling som absolutt anbefales. Historien om hvordan ulike, litt vindskeive personer havner i et felleskap på utsiden av det ordinære samfunnet, de danner en tue, ikke ulikt en maurtue, der alle på et vi bidrar , med like roller, men i samspill og gjenklang . Her er stoff til ettertanke, det er «slow living» på godt og vondt. Fordi hun greier å skape flere dimensjoner, både i personskildringene og i selve plottet, så blir det en veldig fin leseropplevelse. Varm anbefaling- hvis du bare rekker en bok i sommer- gå for tua !

Hvaler/Brønnøya juni 2025. 

Nok en ikonisk Solstad roman. Enda litt tynnere bok, der vi møter nok en gymnaslærer, Elias Rukla. Her får vi en  fortettet historie om lektoren som bygger opp en fortvilelse som ender i et brak , et fall, og en retrospektiv refleksjon over det hele. Nok en gang: troverdige personskildringer i en bok uten overflod av punktum, men med et gjennomgående driv som holder meg i ånde. Jeg tror det må bli enda en Solstadbok til i sommer.

Oslo, juni 2025. 

Litt skamfull over å ha lest så lite av Solstad da han virkelig «rulet» og dominerte på 80 og 90-tallet, er det fint at det nå, etter hans død, dukker opp pocketutgaver av de beste bøkene hans. 

Gymnaslærer Pedersen er en herlig, heseblesende, men akk så presis og underholdene bok som omhandler hvordan deler av en hel generasjon omfavnet  den religiøse ideologien som ble kalt M-L bevegelsen. For oss som hadde liten berøring med dette politiske fenomen da, er boka en ypperlig måte å bli oppdatert på sin egen tidsepoke. Det som gir boka det viktige ekstra, er hvordan Gymnaslærer Pedersen reflekter over sin egen rolle som ihuga M-L er, og hvordan gapet mellom norsk virkelighet og de totalitære ideologier så lenge blir fornektet av M-L bevegelsen.  Men det er jo først og fremst den spenstige teksten som gir den store leseropplevelsen. 

Oslo , juni  2025

Jeg tror mange kan slippe å lese denne boken ved å lese mine vurderinger. Hartmut Rosa er en meget kjent tysk  sosiolog, og hans siste bøker som beskriver den verden vi lever i nå, har fått mye oppmerksomhet, også med positive anmeldelser i våre mest populære kulturmedier her i Norge. 

Denne boka er en slags oppsummering av tidligere bøker. Tittelen akselerasjon sammenfatter det at alt går så mye raskere nå enn før, og er en diagnose på samtiden som han ser overalt, og som mener er det mest arketypiske fenomen i vår tid. Diagnosen kan vi kalle det, og det er lett å være enig med mye av dette.  Resonans er på en måte kuren mot sykdommen akselerasjon. Resonans er et fint ord, gjenklang er det norske ordet. Med det mener han at vi må stoppe opp ved det som gir gjenklang i livet, om det er  relasjoner, ting eller arbeid.  Gjenklang er møtet mellom oss,  der vi i felleskap med andre skaper som noe nytt, noe som kan forandre oss på en positiv måte . Dette utdypes med mange ord, og laaange lyske setninger. 

Jeg liker at essensen av det hele kokes ned til to ord, men jeg tror ikke alle trenger å lese 160 sider om dette, som nok ikke er sååå originalt som noen vil ha det  til.  Men har man en hang til slike bøker, har jeg vært borti mye verre.

Oslo , mai 25. 

Nok en god bok av Elisabeth Strout, hennes varme prosa med stillferdige betraktninger  om  en knippe vanlige mennesker i i en amerikansk  vestkystby, denne gangen med Lucy og hennes venne Bob  i hovedfokus. Hun trekker inn mange av sine tidligere romanfigurer , mennesker  vi har møtt før. Kanskje  for meg –  et litt vel  folksomt univers – før det trer  frem litt  to mer tydelig hovedtema, en kriminalhistorie og en kjærlighetshistorie. Denne utviklingen gir meg det løftet jeg trengte for å virkelig kose meg med boken. 

Oslo, mars 2025. 

Denne boka har vunnet det prestisjefylt Booker prisen 2024, og jeg var ganske full av forventninger da den nå i februar endelig kom ut på norsk. Det er en meget uvanlig  og orirginal roman, som beskriver livet på en romstasjon som går i baner rundt jorda. Den et meget nøye i sine beskrivelser av forholdene på romstasjonen, og vi blir litt kjent med astronautene, der de svever rundt vektløs, og tenker sitt: Omløpet rundt vår klode, der de i løpet at et døgn opplever 16 soloppganger og like mange solnedganger, blir beskrevet , blandet med hverdagslivet  i romstasjonen iblandet private filosoferinger om egne liv i relasjon til den blå planetene under dem. Hun må ha gjort vært grundig forarbeide for å  beskrive forholdene slik hun gjør. Imponerende i seg selv, og skikkelig voksenopplæring for meg.

Som roman betraktet er denne boka kanskje ikke spesielt god, men jeg opplevde å bli dratt inn i astronautenes refleksjoner på en måte som lignet en slags meditasjon , fordi deres perspektiv  på livet fra romstasjonen – også ga meg et helt nytt utkikkspunkt. Det var spennende å  ta inn over seg. 175 sider er ikke så mye, men kanskje akkurat nok?

Samantha Harvey har skrevet flere bøker, ser ikke bort fra at jeg vil snuse litt på noe av det. 

Oslo , April 2025

Ved å lese «Intermezzo» oppstod et behov for å snuse litt mer på Sally Rooneys øvrige bøker. Hun har en egen stemme, og er god til  beskrive hvordan små grupper av unge mennesker interagerer, både i tanker og relasjoner. Denne boka gav meg mindre enn «Intermezzo». Jeg synss ikke de fire hovedpersonene ble helt troverdige. Ikke dårlig, men ikke så bra som «Intermezzo». 

Oslo, april 2025

Det var deilig å få en så vital bok i hendene. Noveller er ikke så hverdagslig for meg, men jeg gjorde et unntak for Lars. Det er en ujevn blanding, men flere høydepunkt er sååååå bra at jeg tåler godt noe litt mindre storslagent innimellom. Ergo , anbefales på det vameste, her er mye å glede seg over. 

Oslo , mars 2025 

En nydelig historie, Sally Rooney er en av Irlands store nåtidforfattere, mange husker den gripende TV-serien «Normal People» ,som bygger på en av hennes tidligere bøker.  

Intermezzo er historien om to brødre i Dublin, faren dør og deres liv over noen få uker rulles opp. De har 10 års aldersforskjell, og de er ganske  ulike personer, men de er brødre på godt og vondt, og vi blir godt kjent. De står begge i kompliserte relasjoner, møter verden  og hverandre på ulikt vis- Men begge har evne til å elske og begjære.

Kanskje er dette en fortelling  om at vi mennesker ofte forsøker å få til så mye, at omstendighetene burde være andreledes, mens vi glemmer å ta inn over den virkelige verdens skjønnhet, selv om den avviker fra «burde» verden. I våre bestrebelser om å oppnå «burde»  fucker vi det til i våre relasjoner. 

Sally Rooney  er svært god til å beskrive det indre livet , det som forgår inne  hodene i sine karakterer,   og det er en ømhet  i hennes personskildringer som jeg opplever som noe nytt og  spesielt. Man blir glad i alle karakterene, uansett om de gjør ting man kanskje helst burde la være.  Hun skriver varmere enn Ian McEvan, mer ordrikt enn Elisabeth Strout. Kanskje litt ordrikt av og til, men hun driver likevel  handlingen videre, her er det bare å la seg rive med. Det er ikke så lett å glemme våre hovedpersoner. Jeg leser gjerne mer av Sally Rooney 

Oslo primo 2025, da Sp. røk ut av regjeringen og Stoltenberg kom hjem.