Claus Leser

Dette tynne boka på ca 130 sider anbefales alle oss som er litt urolige fordi vi synes det er vanskelig å begripe eller mangler kunnskap om de underliggende mekanismer for maktutøvelse og raske endringer  i vår tid:    Trump, Krig, tekno-oligarker med altfor stor makt, osv. Vi får ofte fragmenter presentert i media, men av og til trenger vi noen som kan fortelle hva som skjer bak det vi oftest får  glimt av i mediene.

Forfatteren er en italiensk diplomat som på en meget klar , og tidels spissformulert måte setter klare ord på det som skjer. Verden blir i økende grad styrt av ledere som tyr til handling og voldsbruk – fordi de har makten til det, mens kunnskap, regler, empati eller rasjonell konsekvenstenkning mangler. Boka refererer til virkelige hendelser, mange av dem er dypt rystende. Særlig historien om hvordan Mohammed bin Salman tok makten i Saudiarabia er skremmende, men klargjørende , for å forstå hvilken makt og vold som utøves. Ved å lese denne boka får man en  beskrivelse av hvordan verden styres i den  illiberale tid vi dessverre befinner oss, fortalt på en direkte måte, uten omsvøp.

Bestum, april 2026

Stor leseglede. Anbefales.

Ian McEwan har skrevet mange bøker og dette er en av de jeg har likt best.

Siden «Lørdag» ( Roman 2005) har jeg ikke lest noe bedre, selv om «Leksjoner» (2022) også var en svært god lesestund, for ikke å snakke om den lille boka  «Kakkerlakken» (2019), en bitende harselas over Boris Johnson, så  ironisk og forfriskende ubarmhjertig som kun en engelskmann kan komme unna med.

Ian McEwan skriver knakende godt, og når selve grunnrisset av historien er god i tillegg, så oppstår et driv gjennom boka som kort og godt sitter.

At han også denne gangen har en «tvist», et grep han nesten alltid benytter, der  det bygges opp en forventning om at noe skal skje – og så – tvist – så skjer noe helt annet, det har vi denne gangen også, og det føles litt som en gammel venn som plutselig dukker opp.

Boka er en historie som veksler fra år 2119 og nå tid, og er slik en slags dystopi og samfunnskritikk – hvordan kunne man (vi) la være å forhindre at alt gikk galt ut over i det 21 århundre?  Boka er også en bok om demens, en bok om alle livene som er noe annet enn det vi later som eller tror, og kanskje menneskets uendelig forfengelighet, men også vår evne til å finne oss til rette, selv i de grovest livsløgner. 

Bestum, mars 2026.

Hvorfor lete opp denne boka , en gammel bestselger, som knapt er å få tak i?

Jo ,fordi jeg ble nysgjerrig på hva dette kunne være, en historie om en mann som hadde en bokhandel i en båt  fortøyd i Seinen, vis a vis der vi ofte er i Paris, på Il St. Louis rett ved Notre Dame.  Bokhandleren solgte bøker han mente kundene trengte, som kunne være noe helt annet enn de de kom for. I dette lå de ideen om bok som droge, litteratur som helende medisin. En artig tanke i og for seg.

Tidlig under lesningen snek det seg inn noen tanker om at boka kanskje ikke var av ypperste litterære kvalitet, men den hadde en story med forelskelse og død som drev handlingen videre. En stund.

Dialogene er ikke alle like banale, men graden av usannsynlighet og manglede troverdighet i hele historien, slik den spiller seg ut, blir etterhvert øredøvende tydelig, og litt plagsomt.

Boka var en hyggelig følgesvenn frem til jeg ble lei av forutsigbarheten både i plott og detaljer. For en dag på stranden kanskje helt ok, men dessverre egentlig en bok som kan glemmes.

Oslo mars 2026

Tor Åge Bringsværd var en veldig produktiv  forfatter, og kort tid før han døde i 2025, ble Magnoliadamen gitt ut. Dette er en liten bok som man kan lese på en kveld. Jeg har hatt gode opplevelser med Bringsværd for mange år tilbake, han skriver lune fiksjoner, ofte med nyanserte og varme naturskildringer. Individer fra dyreriket er rikt representert.  Magnoliadamen er en sjarmerende kjærlighetsfortelling fra en tid da den ytre verden faller fra hverandre, en dystopisk fremtid som nærmer seg  sivilisasjonens sammenbrudd. Likevel er handlingen skildret med humor  og underfundighet. Menneskene har begynt å eksperimentere med å sette inn gener fra dyr i deres arvemateriale. Og denne kloningen er både til ettertanke og en satirisk kommentar til et samfunn i oppløsning. Boka er en verdig avslutning på et mangfoldig forfatterskap.

Bestum , 22 februar 2025

En sjelden perle av en bok, svært velskrevet med to av forfatterens onkler som hovedpersoner. Begge ble frontkjempere, overlevde såvidt, traumatiserte for livet, og de ble dømt for landssvik.

Torgrim Eggens gylne penn gir oss en medrivende og svært rystende anti-krigsroman uten å forenkle. Han forteller, forklarer, og unnskylder heller ikke: Hvordan er det mulig for to unge gutter på 30-tallet å utvikle seg til frontsoldater i den tyske nazihærs herjinger i Finnland og Russland?  Eggen er detaljert nok til at alle gråtonene kommer frem, noe som er befriende i forhold til mye annen krigslitteratur der det ofte enten er bare helter eller skurker.

Historien om Oddmund og Sigurd forsetter etter krigen. De får vanskelige liv, de er  ingen måte kommet uskadet fra dette. Vi følger brødrene gjennom barndom, oppvekst, og ungdomstid. Deres samtid blir skildret i det sosiologiske og politiske landskapet som hersket  i Norge på 30 tallet. Krigen, landsvikoppgjøret og etterkrigstiden blir brutalt formidlet.

Fortellingen om brødrenes vei inn i nazismen gir rikelig rom for refleksjoner om vår samtid, hvor fascistiske tankegods igjen er på fremmarsj i mange land.  Boken er viktig fordi den sier noe om at det er mange veier inn i radikalisering på individnivå. Det er ikke nødvendigvis dårlig oppvekst eller rådende samfunnsforhold som alene får mennesker til å ta så feilaktige valg i sine liv.  Det er kort og godt både forståelig og ubegripelig, og det gjør det desto mer skremmende. I forfatterens tekst kommer slike nyanser frem.

Anbefales – mon tror om andre romaner kan toppe «Blodet» i løpet av 2026!

Oslo, januar 2026

How Come? En så gammel bok? Jeg er så heldig å ha en fantastisk vevnad som som oldefar, skomaker Marius Johnsen, vevde på sin gamle dager. Vevnaden er en reproduksjon av maleriet «Kakaduene»  malt av den norske kunstneren Bruno Liljefors, og henger i Axel Munthes villa på Capri, San Michele.  Der henger maleriet fremdlees i det som er blitt et museum. Axel Munthe var en svensk lege som utdannet seg i Paris, og som ble overklassens lege i både Paris og Roma, men virket også i et meget farefullt liv som lege ved kolerapeidemier og katastreofer på den tiden. Han levde et spesielt liv, med meget stor omsorg for dyr, og brukt mye av livet til å bygge  sin bolig San Michele på Anacapri, på ruinene av keiser Tiberius´ palass. Det er passe korte kapitler, han skriver godt og underfundig og er ikke nådig med å beskrive sin til kortkommen – også som lege, og mange av  historiene er veldig fornøyelige.  Han beveger seg ikke helt sjeldent på steder jeg har vært, og dette gjør det artig for meg. At denne teksten kan fungere idag er  nok fordi han er en god forteller, men også fordi han ikke skåner seg selv  i omtalen, og har  noen  uforglemmelige  episoder på lur. En av de beste er om den alkoholiserte bavianene Billy, eller historien om kampen om å redde fuglene fra den bestialske fuglefangeren.

En mild bris fra en svunnen tid, en god lesestund.

Bestum , høsten 2025

Det er alltid interessant og meningsfylt å lese engasjerte fagpersoner som tør å ytre seg om kontroversielle tema i samtiden. Denne boka gir innsikt i arbeidet i BUP, og hvordan forfatteren som har lang erfaring i dette arbeidet opplever at et stor sakskompleks – mental helse  hos unge – ikke fungerer som det skal. Det er ikke bare om ADHD, som fortiden er svært hyppig tema i debattfora både i aviser og sosiale media, men boka favner videre. Hun tar til ordet for færre diagnoser, og mer  fokus på å hjelpe de unge  med de utfordringene de  har, uten å gå veiene om diagnoser som inngangsport for å hjelp. Boka er lett å lese, lett å forstå, og gir tanker for refleksjon, også for oss som ikke jobber med psykisk helse til daglig, men som også lever i et landskap av diagnoser.  Hun minner oss om at diagnoser kan bli til besvær, sjelden er endelige, og  får konsekvenser for dem som får dem. En klok bok.

Bestum , des. 2025.

En gave. Slett ikke uvesentlig bok. Særlig Trond Viggo  rekflekterer om livet som eldre på en god måte, uten å bli veldig snusfornuftig. Minner oss om at livet faser har utlikt fokus og koke råd om helse og lune betraktninger . Fikk mindre ut av teksten til Kristin Helle-Valle, de  er spedt inn i teksten, men var for meg mer  mal apropos, enn å bidra til annet en lett forvirring om hva tekstene forsøkte å formidle.

En tvers igjennom godlynt bok med poenger som druknet litt i en jevn flom av ganske selvfølgelelige tanker. Hyggelig å bli litt kjent med Trond Viggo, tross alt.

Indre Bestum, november 25 .

Ufred er en formidabel bok som sitter i kroppen lenge  etter siste punktum. Daglig blir vi  påført unyanserte nyheter om Russland, mens i denne boka får vi  mye mer. Fragmentene blir til dyptpløyende og rystende skildringer  av  samfunnsforholdene i et skakkjørt Russland.  Mer enn 500 sider er mye å svelge unna, men det er en god tekst med en komposisjon det er lett å følge, og som driver oss videre. Jeg syns hun er veldig flink til å la alle de stemmer hun introduserer oss for komme til ordet. Hennes kommentarer overdøver ikke enkeltmenneskenes historier. Boka er komponert i 5 deler, og det gjør det lettere å lese. Man blir ikke  utmattet av de mange sidene.

Den første delen handler om den usedvanlig  psykisk skadde og voldelige Wagnersoldaten Andrej, som nærmest snubler ut av Russland og inn i Finnmark. Fortellingen om Andrej er ikke bare om ham, men danner et bakteppe for hele bokas hovedtema : Det russiske samfunns nesten ufattelige marinering i vold og mangel på respekt for menneskers individuelle rettigheter. Boka gir også en dypere forståelse av hvor langt prosessen er kommet i å omforme det som var spirene til et liberalt demokrati på 90-tallet  til et totalitært samfunn med veldig små tilløp til levedyktig opposisjon i sikte.  Ettersom Ukrainakrigen pt på ingen måte ser ut til å finne en god akseptabel fredsløsing, så er boka også en ytterligere bevisstgjøring om magre utsikter for Ukrainas fremtid. Jeg er meget imponert over det litterære sluttresultatet, men enda mer over hennes mot til å være i dette landet der vold og mangel på rettigheter er så begrenset at leseren ikke kan forstå at hun våger å bevege seg der i det hele tatt.  Hatten av  for Åsne Seierstad!

Oslo / Gran Canari, november 2025

Tittelen på denne boka fikk meg til å rygge unna i flere mnd, før tilslutt nysgjerrigheten vant over irritasjonene over en litt sær tittel. Nå som boka er lest, synes jeg tittelen er meget treffende for innholdet.  

«Sameproblemet» er  en strålende bok ! Kathrine Nedregjord har valgt en helt annen måte å si noe om urfolksutfordringer enn Tommy Orange. Hun har en veldig var og crecendo-aktig  måte å utsette oss for dette tema på. Stillferdig, men like vel fokusert blir vi dratt inn i problematikken, hun veksler mellom jeg- personens eget perspektiv via oppvekst og nåtid, til å skrive  om den nylig avdødde bestemorens liv  – som menneske med samisk bakgrunn. Den vekslingen er lett og ledig, fungerer bra . Hun beriker oss med kunnskap som bringer oss bort fra klisjeene om hva det vil si å være et menneske med samisk kulturbakgrunn. Hun viser oss hvordan dette også har relevans for  hvordan minoriteter generelt blir overkjørt av majoritetene, ikke nødvendigvis i ond mening. 

Hun inntar ikke sjelden et metaperspektiv, og stiller spørsmål om hun forsøker å besvare, men ikke uten tvil,  eller forsiktighet med å tegne  altfor mange streker under svarene. Jeg elsker hennes detaljrikdom i språk, hennes insisterende budskap uten bombastiske konklusjoner.  

En ganske enestående klok bok som fortjener sine priser (Brageprisen 2024), til tross for at den egentlig er en ganske snål roman.

PS: Hvis du må velge mellom to urfolk – velg samene !»

Hvaler og Brønnøya , juli 2025. 

Gode anmeldelser ledet meg til denne boka, som er et gnistrende portrett av alt det gale  urbefolkningen i USA har blitt utsatt for gjennom mer enn 150 år, de vi tidligere kalte indianere. 

Vi følger en liten slekt gjennom flere generasjoner, og ender opp med en nåtidsbeskrivelse av USA med opioid-skandalen som bakteppe. 

Tommy Orange har urfolkopprinnelse selv, og denne boka en detaljert historie om fremmedgjøring, og om hvordan urbefolkningen har blitt fordrevet fra sin egen kultur, sine stede , sitt tilhold i verden, og ikke minst hvor brutalt dette har blitt på individnivå.

Boka er ikke årlig skrevet, snarere tvert imot, men jeg opplevde at begredelighetene ble så lasset på hverandre, at jeg underveis  ble litt utmattet av mengden tristesse. 

Jeg synes siste del av boken der vi møter de siste etterkommeren i slekten fungerte best, der vi får mer sammenhengende  historier som jeg kunne lettere  relaterer meg til, og slik også nyte bokas litterære kvaliteter. 

Boka ga innsikt i et tema jeg ikke har forholdt meg mye til før, en type innsikt som ikke bare har satt seg i hodet, men mer i kroppen. Urfolkenes  livsbetingelser  har blitt pulverisert av det moderne  hvite Amerika på ulike måter  – Tommy Orange får dette tydelig frem. 

Hvaler /Brønnøya,  Sommer 2025

En ny stemme, vant Sverige Radios Romanpris 2024. Deilig å oppdage nye stemmer, synd hun ikke har rukket å skrive flere bøker, men start med denne. En skikkelig varm, sterk og var fortelling som absolutt anbefales. Historien om hvordan ulike, litt vindskeive personer havner i et felleskap på utsiden av det ordinære samfunnet, de danner en tue, ikke ulikt en maurtue, der alle på et vi bidrar , med like roller, men i samspill og gjenklang . Her er stoff til ettertanke, det er «slow living» på godt og vondt. Fordi hun greier å skape flere dimensjoner, både i personskildringene og i selve plottet, så blir det en veldig fin leseropplevelse. Varm anbefaling- hvis du bare rekker en bok i sommer- gå for tua !

Hvaler/Brønnøya juni 2025. 

Nok en ikonisk Solstad roman. Enda litt tynnere bok, der vi møter nok en gymnaslærer, Elias Rukla. Her får vi en  fortettet historie om lektoren som bygger opp en fortvilelse som ender i et brak , et fall, og en retrospektiv refleksjon over det hele. Nok en gang: troverdige personskildringer i en bok uten overflod av punktum, men med et gjennomgående driv som holder meg i ånde. Jeg tror det må bli enda en Solstadbok til i sommer.

Oslo, juni 2025. 

Litt skamfull over å ha lest så lite av Solstad da han virkelig «rulet» og dominerte på 80 og 90-tallet, er det fint at det nå, etter hans død, dukker opp pocketutgaver av de beste bøkene hans. 

Gymnaslærer Pedersen er en herlig, heseblesende, men akk så presis og underholdene bok som omhandler hvordan deler av en hel generasjon omfavnet  den religiøse ideologien som ble kalt M-L bevegelsen. For oss som hadde liten berøring med dette politiske fenomen da, er boka en ypperlig måte å bli oppdatert på sin egen tidsepoke. Det som gir boka det viktige ekstra, er hvordan Gymnaslærer Pedersen reflekter over sin egen rolle som ihuga M-L er, og hvordan gapet mellom norsk virkelighet og de totalitære ideologier så lenge blir fornektet av M-L bevegelsen.  Men det er jo først og fremst den spenstige teksten som gir den store leseropplevelsen. 

Oslo , juni  2025