Claus Leser

En formidabel bok om det arbeidet som ble utført gjennom krigen for å bedre forholdene, og redde tusenvis   norske fanger som havnet i tyske leire under krigen.

Hovedperson er Anders Hegers mor Wanda. Boken er så mye mer en et morsportrett, boken et også et familieportrett, et tidsbilde, og en svært  gripende beskrivelse av hvordan en familie utvikler seg gjennom tiden før og under 2. verdenskrig. Kanskje jeg som også har en bakgrunn  i en  familie med tung krigserfaring , som tangerte familien Hjort, har en spesiell affinitet til historien.  Jeg har også  truffet Wanda, da hun var sosionom på Radiumhospitalet. Hennes mann, legen  Bjørn Heger var i min families omgangskrets, og jeg er en nylig flyttet til naboeindommen til Hjort-familiens  villa på Bestum. Alt dette gjør kanskje historien litt ekstra  relevant for meg.  Ander Heger skriver svært godt og grundig om det hele i en vellykket blanding av kildebaserte opplysninger og samtaler med sin mor Wanda.  Særlig det som omhandler krigens sluttfase i Europa er rystende og tankevekkende. Jeg spør meg, hvordan er det mulig å fungere  i et vanlig liv i  etterkant av slike opplevelser?  Selv om det er Wanda som er hovedperson, er det så mange andre  personer i boka som er interessante å  kjent med, og som hever denne boken over mange andre krigshistorier, der heltene  ofte er vel overtydelige. Denne historien viser hvor mange som faktisk gjorde «det riktige», når de ble stilt på prøve. For oss som ikke har vært utsatt for det samme utfordring ,  er dette viktige å huske: Wanda handlet, og handlingene førte til formidable resultater etterhver som de fikk utvikle seg, i samspill med andre.  

Anbefales på det varmest  tross for størrelsen på boka .  

For oss som liker Elizabeth Strout, er det herlig at hun svinger seg til nye høyder med denne boka. Det er nå en mann i fokus – den god historielærere Artie Dam (57 år), som befinner  seg i året 2024. Handlingen dreier seg i hovedsak om denne mannens hverdag i en jobb  han elsker, og  et komplisert ektekskap han ikke nødvendigvis ønsker seg ut av. En sentral hemmelighet som angår ekteparets liv blir avslørt, og den driver spenningen videre gjennom romanen. Hovedtema er som ofte før; de følsomme betraktningene om  relasjoner, og kontrasten mellom vårt ofte litt  paradoksale indre liv og den ytre virkelighet. Hun skriver mesterlig om dette på sin stillferdige måte. Historien er lagt til 2024, og hun fletter også inn det politisk splittede USA på en elegant måte. Vår man Artie er entydig en slags helt (Den Gode Mann i New England) , og det gjør godt å bli kjent med ham, men også å bli kjent med hans omgangskrets.

En nydelig bok som passer godt inn som en av sommerens høydepunkter.

Brønnøya, juli 2026

Luke Rinehardt – The Diceman , ca .1973?
Dette er en roman som handler om å ta valg, eller det motsatte, å la terningen velge for deg. Boken ble lest i en alder ( 16-17 år), da det var meget spennende å utfordre siden valg. Bokens prinsipp ble testet ut i virkeligheten, om ikke med stor suksess, så dog med en viss erfaringsverdi – man må av og til ta valg som ligger litt utenfor komfortsonen. Om disse skal baserespå terningkast er vel en annen sak, men morro var det lell, ikke sant Lars?

Rosso – Time and inner future
Igne en bok som forsøker å si noe om vår oopfatning av verden, denne gang ved å gå mer inn på vår oppfattelse av TID, noe jeg alltid har vært fascinert av, som Lars Såby Christensen også, forresten.
Rosso s bok ble anbefalt av en underfundig psykiater på et kurs for turnuskandidataer i Bergen i 1984.
Den ga meg mye.

Nørrestranders – fornavn? Mærk verden
En fantastisk bok fra 1990 ? tallet som igjen gå inn i vår oppfattelse av verden med masse eksempler fra vitenskapen. Den kan leses igjen. Hvor ble det av ham?

California psykiater Paul Watzlawick har bla. skrevet kunsten å være ulykkelig, men det var ikke den boken som vekket meg. Det var “Forandringer”, som fikk meg til å innse hvor mye av det vi kaller virkelighet, er konstruksjoner, og at det går an å endre sitt eget syn på hva som er virkelig. Det gav meg mulighet til å legge fra meg enel ansvar over andres liv og min rolle i deres liv – ihverfall i teorien (mamma).

Ayn Rand:
Ultrakonservativ forfatter, som min far advarte meg mot. Den var det første jeg lese som var virkelig ideologisk, og som jeg var så ung (15-16 år) – at jeg ikke helt skjønte rekkevidden av. Det førte til et politisk engasjemnt på høyresiden (Nei til formyenderstaten ,som jeg så kunne vokse meg ut av , men det gav en erfaring jeg likevel syntes har vært nyttig. Fint å bli ferdig med i rel. ung alder, og det var gøy så lenge det varte, ikke sant Lars.