Claus Leser

Rosso – Time and inner future
Igne en bok som forsøker å si noe om vår oopfatning av verden, denne gang ved å gå mer inn på vår oppfattelse av TID, noe jeg alltid har vært fascinert av, som Lars Såby Christensen også, forresten.
Rosso s bok ble anbefalt av en underfundig psykiater på et kurs for turnuskandidataer i Bergen i 1984.
Den ga meg mye.

Nørrestranders – fornavn? Mærk verden
En fantastisk bok fra 1990 ? tallet som igjen gå inn i vår oppfattelse av verden med masse eksempler fra vitenskapen. Den kan leses igjen. Hvor ble det av ham?

California psykiater Paul Watzlawick har bla. skrevet kunsten å være ulykkelig, men det var ikke den boken som vekket meg. Det var “Forandringer”, som fikk meg til å innse hvor mye av det vi kaller virkelighet, er konstruksjoner, og at det går an å endre sitt eget syn på hva som er virkelig. Det gav meg mulighet til å legge fra meg enel ansvar over andres liv og min rolle i deres liv – ihverfall i teorien (mamma).

Ayn Rand:
Ultrakonservativ forfatter, som min far advarte meg mot. Den var det første jeg lese som var virkelig ideologisk, og som jeg var så ung (15-16 år) – at jeg ikke helt skjønte rekkevidden av. Det førte til et politisk engasjemnt på høyresiden (Nei til formyenderstaten ,som jeg så kunne vokse meg ut av , men det gav en erfaring jeg likevel syntes har vært nyttig. Fint å bli ferdig med i rel. ung alder, og det var gøy så lenge det varte, ikke sant Lars.

The girl on the train – Paula Hawkins (2015, eng).(Triller)

Denne boken kan ikke klage på å ha blitt lest i for små biter,
den ble lest på 24 timer.En ganske fiks og urovekkende bok, ikke noe litterært
mesterverk ( er ikke dårlig skrevet) , men et plott med sting, der særlig vår
hang til å sette sammen biter av virkeligheten til historier blir belyst, men
at jo nettopp- historien viser seg å være ganske annerledes. Hovedpersonen har
et over middel heftig godt forhold til Gin & tonic, og det belyses godt at
det ikke alltid fører til at livet blir enklere. Skjønner dette er blitt bestseller, og jeg har ikke noe stygt å si om boka, som monner.

Boken ble funnet på Martini-klinikken i Hamburg med følgende
dedikasjon: To the one that wants a good
read : To us; big balls, short dicks,
dry shots .. just the blue smoke. Enjoy, Lars.

Hamburg desember 2015

Hva er en roman – Tone Selboe (Universitesforlaget 2015)

En deilig tynn liten
lefse av en bok i serien ” Hva er” – som
ikke utgir seg for noe mer enn den er. Man blir ikke flinkere til å lese
romaner, man blir ikke dypere i sjelen, men boken gir små innspill på hvorfor
vi gidder å lese romaner, som jo bare er noe som noen har funnet opp. Hennes
budskap som beskriver romanen som noe som sier noe om forhold mellom mennesker
i livet, og ikke minst noe som åpner opp for flere virkeligheter, er spennende.
Romanen som sekulære, utvidende univers
på sitt beste , som åpner for forståelser av andre virkeligheter, som kan gi
forståelse for andres syn, andre dilemma, det er flott. Romaner kan være mer virkelige enn livet, fordi de også ofte gjenspeiler arketypiske fortellinger som vi alle selv konstrurerer i våre egne liv. Heia Romanen!

Boka anbefales fordi den også er godt skrevet, og ikke er
for lang ,eller pretensiøs.

Hamburg des 2015

Olive Kitteridge – Elisabeth Strout (2008) –oversatt til
norsk

Elisabeth Strout ble intervjuet av Brenner på TV nylig,gjorde oss nyskjerrige, og
boka ble innkjøp.

Prisbelønnet roman fra 2008, som på en nydelig måte
beskriver hverdagslivet i en småby i Maine, et vindskjevt persongalleri, som
man blir kjent med litt etter litt.

Kjeftesmella Olive Kitteridge er kjernen i historien, (hun minner om en blanding av landmoder Gro og en vi kjenner i nærmiljøet), og det
avdekkes elegant at ikke alt er som det ser ut til , men på en meget sympatisk
måte. Akkurat så mye går i stå vår forsøk på å kommunisere , akkurat så mye
lever vi forbi hverandre, akkurat så hjerteskjærende og nydelig kan livet bli.
Jeg ser Olive så tydelig for meg at det
blir vanskelig å se filmen som bygger på boka – dertil er boka en nytelse som
anbefales på det varmeste.

Hamburg desember 2015

Elena Ferrante – II

Etter å ha lest Bind 1 i Napolikvartetten kjenner man
stilen. Den er den samme, det skjer nye ting, men også denne ganger klarer
forfatteren å overraske nok til at det fremdeles er litt – overraskende. Det er jo evnen til å sette
ord på alt det foregår i menneskenes hode , opp mot virkeligheten vi også her får beskrevet via et nabolag med sterke karakterer. Boken ble lest noe mer
fragmentert enn bind1, og det gjør sjelden en bok godt. Jeg må nok lese bind
III også.

Hamburg, des 2015

Haruki Murakami: Hør vinden synge (1973)/ Flipperspill
(1974)

Mye tyder på at verden kan deles opp i de som elsker
Murakami, og de som ikke gjør det. Samt mange som aldri har hørt om fyren,

Hans knappe ,direkte stil gjenkjennes umiddelbart, og til
tross for at bokas innhold er temmelig sært, særlig Flipperspill, er det mer
enn nok å glede seg over. Nettopp dette korte huggedes språket, som selv når
det hovedsaklig beskriverer øldrikking, røyking eller neglklipping, får meg til
å flire , ok , da har han klarte det. Det oppstår tydelig bilder i hodet, og
absurditeten er akkurat ikke så uttalt at jeg lar meg irritere. Disse to korte
bøkene som nå er utgitt på norske er
hans to første – og nok en gang: verdt å
lese, selv om det er kommet bedre siden.
Hva med å sammenligne Hitler med et flipperspill –alle kan ikke det like
elegant.

Hamburg desember 2015