Stor leseglede. Anbefales.
Ian McEwan har skrevet mange bøker og dette er en av de jeg har likt best.
Siden «Lørdag» ( Roman 2005) har jeg ikke lest noe bedre, selv om «Leksjoner» (2022) også var en svært god lesestund, for ikke å snakke om den lille boka «Kakkerlakken» (2019), en bitende harselas over Boris Johnson, så ironisk og forfriskende ubarmhjertig som kun en engelskmann kan komme unna med.
Ian McEwan skriver knakende godt, og når selve grunnrisset av historien er god i tillegg, så oppstår et driv gjennom boka som kort og godt sitter.
At han også denne gangen har en «tvist», et grep han nesten alltid benytter, der det bygges opp en forventning om at noe skal skje – og så – tvist – så skjer noe helt annet, det har vi denne gangen også, og det føles litt som en gammel venn som plutselig dukker opp.
Boka er en historie som veksler fra år 2119 og nå tid, og er slik en slags dystopi og samfunnskritikk – hvordan kunne man (vi) la være å forhindre at alt gikk galt ut over i det 21 århundre? Boka er også en bok om demens, en bok om alle livene som er noe annet enn det vi later som eller tror, og kanskje menneskets uendelig forfengelighet, men også vår evne til å finne oss til rette, selv i de grovest livsløgner.
Bestum, mars 2026.
