Claus Leser

Jeg tror alle som setter pris på Murakamis romaner og noveller, også vil like denne boka godt. Boka ble gitt ut første gang i 2015.  Det svært kjente og produktive japanske forfatter er ganske særegen i stilen, og har derfor også sine opponenter. Jeg liker stilen godt. Boka er en fryd å lese, han er jo ikke dårligere til å skrive når han ikke skriver oppdiktede fortellinger, men sier noe om hva det vil si å være forfatter. Dog er en han nøye med at det meste han skriver gjelder ham selv, og ikke nødvendigvis andre forfattere. Det er mao ganske personlig, og blir på den måten nært, samtidig som innholdet er tankevekkende. Hovedbudskapet er kanskje å være tro til seg selv, på sin egen måte å være forfatter på. Han beskriver kjærligheten til bøker, skrivegleden, og ikke minste egen seighet. Det er veldig artig å komme litt på innsiden av Murakami, uten at det er privat eller selvopptatt. En veldig god leseropplevelse  – til ettertanke, og jeg leder meg til neste roman, eller, til å finne frem noe av de han har skrevet siste 35 år. Det er rikelig å ta av. 

Hvaler, påsken 2022. 

Oppdragslesing.  Dette var ikke dårlig skrevet, men er en begredelig historie. Underveis, og igjennom og til slutt. Begredelig. Boka beskriver ett oppvekst miljø på Oslo Øst, og jeg har ikke grunn til å tro at ikke dette er ganske gode beskrivelser både av mennesker og steder. Men de er dratt litt langt ut. Det mangler noe mer enn endeløse tristesser, selv om ikke språket er dårlig, så er teksten monoton. Jeg ser ikke helt hva denne teksten skal bidra til: ikke glede, ikke humor, heller ikke sorg, og ikke originale observasjoner eller en form som gjør den meningsbærende, som angår meg. Bare sånn passe begredelige liv. Det er ikke nok for en bok.

Oslo desember 2020.   

Denne tredje boken i trilogien er ikke mindre mørk enn de to andre. Som hugget i stein og blod gjør den sterkt inntrykk. Jeg synes et sitat beskriver dette godt: « Jeg sier at livet er forgjeves, at det er uten mening, en villfarelse, en uendelighet av lidelse, et påfunn av en ikke-gud hvis ondskap overgår all fornuft». Boken avslutter denne svært skyggefulle historien, som sitter i kroppen. At det er blitt tre små bøker istedenfor en tykk tror jeg er bra, alt dette i ett jafs ville være for mye på en gang. Tvillingene Lucas og Claus blir ikke så lett å glemme. Herved advart.

Desember 2020.  

Den lille diksamlingen har fått gode anmeldelse, og jeg ble nysgjerrig. Han får godt frem den enorme godheten han fikk oppleve med sin hund Nana, kanskje  en type hengivenhet han ikke visste han hadde.  Han observerer  godt, og vi hundeelskere er med, han får sagt mye med få ord. I sin beskrivelse av sorgen over den døde hunden kommer tomheten så godt frem. De korte hundeliv setter også sine spor.

Oslo oktober 2020. 

Jeg leser sjelden krim, ikke av prinsipp, men fordi tiden ikke strekker til. Irriterende nok finnes endel krim som er god litteratur, jeg går derfor uvegerlig glipp av noe bra, men akk, jeg slipper mye gørr.  Jeg lot meg lett friste av John Le Carre´ som kanskje sist gledet meg i med « Den evig gartner» (2001).  Carre´ er god til å pukke opp samtiden og legge den inn i noen som må være en egen type klassisk  britisk spionramme-fortelling  med kodeord og usynlig blekk som man skulle tro ikke fungerer i 2020. Men det gjør det, i alle fall for meg, som riktignok har en tweeddress med eplenikkers sydd i London i 1934. Boken er veldig bra, med små stjerneskudd av sjikane der særlig Trump, men også Brexit får sitt pass påskrevet. Troverdige skikkelser i et drivende og overraskende  plot – herlig britisk. En ypperlig bok å synke inn i når  vår klode skjelver i coronafeber, og vi behøver noe som drar oss mot peisen og et glass burgunder. Jeg tror jeg må ha en Carre´ til  – Spionens arv ( 2018) kanskje? 

Oslo, dag 17,  e.k.s. ( etter korona smellet)

Vennen er en Grand Danois, som jeg-personen overtar etter en venn som tar selvmord. 

Dette er en nydelig bok, der relasjonen mellom menneske og hund beskrives varsomt og sterkt, og utfylles med en rekke andre refleksjoner over kjærlighet, sorg og savn. Det litt tragiske ved å være menneske beskrives, for meg på en sympatisk måte. Boken har fått en haug priser, så jeg er ikke alene om å synes den er vellykket. Det hjelper nok å ikke være et katte-menneske, og kanskje bør man også å ha levd noen år, for å sette pris på dette undrende, slentrende men akk så imponerende bokstykket. Boken sneier innom vår egen samtid, reiser ulike interessante spørsmål om forfatter-rollen, og lykkes sogar i en avslutting med tvist, som inspirerer til applaus.  Kanskje ikke en bok for alle, dette var en godbit for meg: Boka kjøpt via www.thebookdepository.uk  ca en hundrelapp- et kupp. 

Oslo, rett før corona smellet, 2020 

Nok en bok jeg ikke har valgt selv, men dette var en positiv overraskelse. Boken er riktig godt skrevet, og for som en som siden ensifret alder,  aldri har tent skikkelig på vikinger, var dette overrakende  forfriskende. Dette er historien om Olav den Hellig og hans bror Harald, som deltar i slaget ved Stiklestad. For Harald første slag, for broren Olav siste, ettersom Tore Hund stakk ham ihjel med et forskrekkelig langt spyd. Mange kan disse navnene, noen kan historien. Jeg er i første kategori. Bra driv, bra språk, en flott historieformidling der forfatteren får frem troverdige gestalter med kjøtt og blod og litt følelsesliv. En god del blod, og litt utrevne øyne. Litt uvant for oss i Helsevesenet som helst vil reparere folk, ikke demontere dem, men sikkert tids-typiske for viking adferd for 1000 år siden. Vurderer mer lesning av samme forfatter, når trangen til å bli ørlittegran mer viking-dannet måtte melde seg.

Oslo,  pre-Corona Februar 2020

Joda, dette er en liten fest av en bok. Bare 99 sider, lett som en fjær å lese, selv på engelsk.  

Med sedvanlig elegant språk, en liten røverhistorie som er meget aktuell i disse Brexit tider. Det er en slags nidvise om Boris Johnson ( dog ikke nevnt med navn), og hans politiske bravader, et innspill til det som skjer politisk i England fortiden. Det er bare å sette seg godt til rette, og nyte.

Her er det både humring og høylytt latter som lokkes frem. Liker  man ikke dette har man stått opp med feil fot. 

Berlin , November 2019