Jeg leser sjelden krim, ikke av prinsipp, men fordi tiden ikke strekker til. Irriterende nok finnes endel krim som er god litteratur, jeg går derfor uvegerlig glipp av noe bra, men akk, jeg slipper mye gørr. Jeg lot meg lett friste av John Le Carre´ som kanskje sist gledet meg i med « Den evig gartner» (2001). Carre´ er god til å pukke opp samtiden og legge den inn i noen som må være en egen type klassisk britisk spionramme-fortelling med kodeord og usynlig blekk som man skulle tro ikke fungerer i 2020. Men det gjør det, i alle fall for meg, som riktignok har en tweeddress med eplenikkers sydd i London i 1934. Boken er veldig bra, med små stjerneskudd av sjikane der særlig Trump, men også Brexit får sitt pass påskrevet. Troverdige skikkelser i et drivende og overraskende plot – herlig britisk. En ypperlig bok å synke inn i når vår klode skjelver i coronafeber, og vi behøver noe som drar oss mot peisen og et glass burgunder. Jeg tror jeg må ha en Carre´ til – Spionens arv ( 2018) kanskje?
Oslo, dag 17, e.k.s. ( etter korona smellet)
