Agnes Ravatne har en veldig lett og underfundig penn, men behagelig lite hurra-meg- rundt-aktig, som endel nåtidforfattere har som uvane. Romanen gir svært gode og troverdig personbeskrivelser, der våre menneskelige svakheter og styrker kommer godt frem. Hennes «Stoisk uro», som nylig er omtalt var mer slentrende enn denne romanen, som på et ublodig vis begynner ganske stillferdig, men som vrir seg voldsomt til mot slutten i flere elegante pek. Hun gir romanen flere lag, den ytre fortelling, men så er det så mangt som ikke er helt som vi tror, og det til siste setning i boka. Hun drar oss mesterlig inn i en løsning, for så å plutselig kaste oss rundt, det var ikke slik likevel. Og vi ligger litt ømme i sjelen på gulvet og skuer opp, og må innrømme vi ble lurt. En roman kan godt være en slags krim når det er så bra gjort. Hurra for deg Agnes.
Oslo ,( man kommer jo ikke til andre steder..), 19 dager post corona smellet
