Dette er ikke en vanlig biografi, og det hadde vi kanskje synes hadde vært litt prematurt og stormannsgalt  for en som ikke er fylt 50 år. Men denne boken er mer- og noe annet i tillegg.  En oppsiktsvekkende  oppvekstskildring: Åpen, direkte, brutal, rørende, selv- og andre utleverende, modig og opplysende . Og godt skrevet. Løvetannbarn er litt upresist, Abid er mer som en fargerik  fiol. 

For oss som kun kjenner ham fra media, kan han virke som litt mye av  det det meste, selvopptatt,  tendens til utestemme, litt heftig,  på en ellers rolig dag. 

Boken er først og fremst en rystende barndom med et alvorlig medisinsk og sosialt svært vanskelig handikapp. Et familiært bakteppe med massive utfordringer i å balansere livet fra dag til dag og for å gjøre omgivelsen lykkelig, en balansegang mellom kulturerer. Abid får frem mange aspekter av flerkulturelle utfordringer som oss andre ikke har snevet av peiling på. I sin åpenhet om egen feilbarlighet kan han også tillate seg å være ganske direkte mot dem rundt. Han er god i å fortelle om hvordan ulike livsfaser gir nye utfordringer, når man tror man er på trygg grunn dukker det opp noe.  I det heletatt er det mye i boka som er mer allmenngyldig;  omsorgssvikt, de viktige voksne i omgivelsen, de som se som så og agerte, hendelser som vi alle kan relatere oss til på et vis. Kjærligheten som også er der. 

Han kan være (nesten) så jålete han bare vil for meg, han har med denne boken gitt oss noe  som inngir stor respekt: en nærgående fortelling om hvordan en person med de svakeste ytre omstendigheter med viljestyrke, persistens og ikke minst endringsvilje, kan få et  rikt og bredspektret liv, til tross for ganske så magre kår i utgangspunktet. Imponerende, anbefales. 

Oslo, en regnfull dag i Oktober 2021