Claus Leser

Dette er 12 fortellinger, der både kjente og mindre kjente personer skriver godt om ulike type vendepunkter i livet. Jeg fikk lyst på boka etter at jeg leste en forkortet versjon av Finn Skårderud´s fortelling : Blanke faen. Sorg, mangel og melankoli, i en avis.  Den traff meg ganske kraftig, fortellingen om hans deprimerte mor, som med sin manglende tilstedeværelse  utløste den blanke sorgen, den som oppstår som resultat av det du ikke fikk, det som manglet – og derfor ikke er så lett å bearbeide, ergo ikke den mørke sorgen over den tapte kjærlighet.  Men det er ikke bare Skårderud som skriver godt i denne boka. Jeg vil nødig trekke frem noen, selv  om noen angikk meg vesentlig mer enn andre. Men jeg synes alle skriver ganske så godt, noen helt fremragende. Tema for «vendepunkt» er ganske ulikt, og det gjør at hver historie får utspille seg i sin egen kontekst, uten at det virker konstruert eller blir kjedelig og forutsigbart. 

Fin lesning, anbefales alle som har opplevd vendepunkter i livet, der balanse-evnen har blitt utfordret.

Oslo, Desember 2021.

En fagbok om å snakke med pasienter- er ikke det litt i seneste laget Claus, har ikke du snakket med pasienter i 30 år, og skrevet artikler om klinisk kommunikasjon i Tidsskrift for den norske lægeforening ( joda, æ´en var enda ikke blitt modernisert bort)  allerede på 90-tallet. Joda, men etter å ha hørt Bård på et møte ble jeg nysgjerring. Whats new ?

Boka er tynn, lesbar og viktig, og gnir inn sitt budskap effektivt. Det er relasjonene, tilliten vi kan være så heldig å få, som må på plass først. SÅ kommer det faglige, DA kan vi få til noe sammen med pasientene. Jeg for eksempel, kan lett teppebombe mine pasienter med informasjon, som nok går dem litt hus forbi, selv de forstår jeg holder på i beste mening. 

Men for å få å få til enda mer sammen, så har Trond og Bård skrevet en fin liten bok som gir oss en liten nett sjekkliste , en metode mange leger burde ta ad notam, noen grundigere enn andre. Bra jobbet gutter!

En mørk novemberkveld 2021

Jeg ble litt satt ut av boka, det er det særegne grepet med å la de ulike fortellerstemmene gli over i hverandre som satt meg ut. Da irritasjonen over å måtte følge så jævlig godt med på teksten gav seg, gikk det bedre. Tiller har en varhet i sine personskildringer som er betagende, og derforsvært  lesverdig. Man glemmer ikke så lett disse menneskene, så sårbare, feilbarlige og derfor så troverdige. Han skriver dessuten om viktige ting, og hvor lett det er å kødde det litt til i våre relasjoner, utilsiktet eller ubevisst. 

Anbefales, og boka gjorde med nysgjerrig på hans  tidligere bøker som jo også har fått mye positiv omtale gjennom årene.  

Oslo, desember 2021

Boken var en gave, eller kanskje en lekse?,  fra en som vil meg godt, og som kjenner redaktøren av boka enda bedre.  Mao – jeg er litt inhabil. Det mest forskrekkelige ved å lese en slik bok er å forstå at man er i målgruppen – en som ikke kan ta helsen helt for gitt lengre. Vår iboende evne til å være på etterskudd med opplevelse av egen alder innbyr til undring. Jeg- en som må lære noe om helse? Det er de andre som er syke og gamle, jeg er jo lege…  

…og kanskje litt menneske som fortrenger at årene går. Boka er en lettlest, pedagogisk gjennomgang, skrevet av spesialister, men redigert til en kongurent tekst,  om mye som kan angå oss som så vidt er blitt bitte littegran eldre de siste 65 årene. Ikke rent lite å lære, en god del jeg trodde jeg visste, men som jeg egentlig var temmelig utdatert på. Noe kunnskap var direkte sjokkerende, som f.x hvor lite alkohol vi burde drikke.  Boka er lest nøye i starten og mindre nøye i de deler som omtaler sykdommer jeg ikke har, ikke tror jeg har, eller helst ikke vil ha. Smugtittet litt på kapittelet om demens.  Men i det store og hele en fin opplevelse å fastslå at det slett ikke står så galt til, men at det er rom for forbedringer både med mat og trening. Jeg tror jeg vet hvor jeg kan finne nyårsforsettene i år. Anbefales alle førstegangsgamle som trenger en smule realitetsorientering og motivasjon for å bli effektivt spreke gamle, hvis man har litt flaks. 

Jeg tror innholdet fremdeles er nokså sant, selv om boka ble utgitt i 2014.  

Boka tilegnes BOF ( Boys of Frognerparken), Oslo kl. 06.30 

En av mine favorittforfattere siste årene, etter oppdagelsen av Melrose-Trilogien, som jo er glitrende filmatisert med Benedict Cumberbatch, bare så det er nevnt. Denne nye  boken skuffer ikke. 

«Blindtest»  er rå, presis skrift, så skarp som et barberblad, og så britisk perfid/morsom som man kan ønske seg.

Denne romanen er, som «Dunbar «(2017, en Kong Lear- similar) , stram historie med fargerikt persongalleri, der alle kommer tydelig frem med sine menneskelige svakheter, som grådighet, forfengelighet eller skamløs kåtskap. Tematikken er rovdyr-farmasien (kanskje et nytt ord?), koblet med hjerneforskning, gener og penger, personifisert i et kammerspill der makt og begjær spiller en ikke ubetydelig rolle. Naturvitenskapene får noen spark i skinnleggen. Han er supergod til å lage troverdige personer ut av aske og grus, vi blir lett litt glade i disse vrakene/ heltene vi møter. Veldig lesverdig, og imponerende. Det kan minne litt om Ian McEwan, bare bedre,  det er saftigere ingredienser.  St.Aubyn reduserer det hele ned til en svært smaksrik leseopplevelse, og ikke noe er som å lukke en bok med et litt enfoldig, men lykkelig flir.   

Oslo, November 2021

En anbefalt bok, som er blitt sittende en stund i hodet etter lesningen. Hun forteller historien om en mor som opplever at den unge datteren blir myrdet i ørkenen i Sudan, og historien kretser rundt den litt familien som blir rammet av denne katastrofen: fraskilt mann og far, myrdet datter og mor som jeg-person. Et hovedtema er om hun skal kunne tilgi gjerningmannen, som på den måten kan unngå henrettelse, etter Sudans lov, andre tema er sorg, og ikke minst relasjonene i denne lille familien før og etter katastrofen skjedde. Jeg synes hun skriver godt, og det er troverdige personer som trer frem, hovedpersonene fremstilles som komplekse personer.  Jeg klarte ikke å få helt grepet på hovedintensjonen med historien, men kanskje nettopp det er grunnen til at romanen lever videre i meg. Jeg kjenner meg litt igjen;  som en litt annen type sørgende riktignok, som del av en liten familie, og denne gjenkjennelsen kan ha avledet meg litt under lesningen. Jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen, nettopp fordi relasjonene nok er ganske arketypiske, vi reflekterer  over det som ikke ble, det som vi hadde trodd ville bli, og sjokket over livets ubarmhjertige tilfeldigheter og usikkerhet.  Og dette er det ikke alle bøker som beskriver så godt.

Oslo, Oktober 2021 

Det er Jesper og Trudes voksenliv som står i fokus, og vi treffer igjen de samtidige, særlig søster Stine, Are, og ikke minst Jostein følger vi mest i i denne boka. Jeg lar meg fremdeles fascinere av språklig eleganse og tåler godt at Lars blander seg litt inn i teksten, mer enn før. 

Jeg synes han må få lov til det, selv om det kan være litt avsporende. Kanskje derfor er kanskje denne 4de bok litt mindre fast i  fisken enn de første tre bøkene som kretser rundt disse menneskene.  Det er litt mindre driv, litt mindre intenst, dog ikke uten dramatikk, humor og som alltid det melankolske skjeve blikk på. Kanskje litt i tyngste laget innimellom.  Konklusjon: mer en godt nok til å gi leserglede, men kanskje ikke helt på høyden med de foregående tre hvis man skal være litt streng.  

Oslo, Oktober 2021 

Litteraturkritiker i Dagens Næringsliv , og forfatter Bjørn Gabrielsen, har vært på listen i mange år, men blitt fortrengt av alt de nye bøkene som trenger seg på hele tiden. Nå var tiden kommet til å lese denne boka som jeg naivt nok trodde handlet om noe annet en boder- uten at jeg å kan gjøre rede for hva  det skulle vært. Ergo et ørlite sjokk, joda boka er i samme sjanger som Myttings «Hel Ved», en bok om noe som de fleste har et forhold til, men som de færreste finner på å skrive en hel bok om. For dem som aktivt ikke vil vite noe om boder er dette definitivt ikke boka. Men for oss andre kan den være en underfundig liten perle, en blanding av håndbok og filosofering over det moderne liv med lite plass. Jeg lot meg sjarmere nok til å lese hele den mellomtynne boka med et lite smil om munnen, og har entydig fått et mer bredspektret syn på bodens plass i hverdagslivet. Kanskje bygge en liten i hagen ?

Oslo Okt 2021 

Dette er ikke en vanlig biografi, og det hadde vi kanskje synes hadde vært litt prematurt og stormannsgalt  for en som ikke er fylt 50 år. Men denne boken er mer- og noe annet i tillegg.  En oppsiktsvekkende  oppvekstskildring: Åpen, direkte, brutal, rørende, selv- og andre utleverende, modig og opplysende . Og godt skrevet. Løvetannbarn er litt upresist, Abid er mer som en fargerik  fiol. 

For oss som kun kjenner ham fra media, kan han virke som litt mye av  det det meste, selvopptatt,  tendens til utestemme, litt heftig,  på en ellers rolig dag. 

Boken er først og fremst en rystende barndom med et alvorlig medisinsk og sosialt svært vanskelig handikapp. Et familiært bakteppe med massive utfordringer i å balansere livet fra dag til dag og for å gjøre omgivelsen lykkelig, en balansegang mellom kulturerer. Abid får frem mange aspekter av flerkulturelle utfordringer som oss andre ikke har snevet av peiling på. I sin åpenhet om egen feilbarlighet kan han også tillate seg å være ganske direkte mot dem rundt. Han er god i å fortelle om hvordan ulike livsfaser gir nye utfordringer, når man tror man er på trygg grunn dukker det opp noe.  I det heletatt er det mye i boka som er mer allmenngyldig;  omsorgssvikt, de viktige voksne i omgivelsen, de som se som så og agerte, hendelser som vi alle kan relatere oss til på et vis. Kjærligheten som også er der. 

Han kan være (nesten) så jålete han bare vil for meg, han har med denne boken gitt oss noe  som inngir stor respekt: en nærgående fortelling om hvordan en person med de svakeste ytre omstendigheter med viljestyrke, persistens og ikke minst endringsvilje, kan få et  rikt og bredspektret liv, til tross for ganske så magre kår i utgangspunktet. Imponerende, anbefales. 

Oslo, en regnfull dag i Oktober 2021 

Bare å se på omslaget setter standard for innholdet. Utsøkt. Jan Grue kan skrive om seg selv, sitt eget liv, og sine erfaringer, på en så klar, analytisk, varm og viktig måte at det er en ren fryd å lese.

Ikke rart han vinner priser. Jeg har falt, for denne boken. Jeg er særlig berørt av hans måte å få frem sine poenger så klokkeklart, men likevel ikke insisterende, eller utleverende, men på en omsorgsfull måte. Boken anskueliggjør hva det kreves av funksjonshemmede å eksistere i dagens samfunn. Hans bruk av ordet arbeid, og  ordet familielikhet brenner seg fast i min bevissthet. Hvordan han i sin tekst meget nennsomt klare å få frem både jin og yang, både fellestrekk og ulikheter mellom oss ulike mennesker, er kort og godt betagende og rystende godt skrevet. Jeg faller ofte for bøker der det hagler med sitater jeg helst vil huske, her står de i kø. 

To av dem  må med her : «Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet» (s.89), og «Rasjonaliteten min er noe av det jeg er stoltest av i meg selv, og det man er stoltest av, skal man også være mest forsiktig å stole på»(s.170).  Mulig jeg er fantasiløs, men jeg finner ikke noe galt med denne boken, utenom at jeg helst ville den skulle vært lengre. Den er jo bare 180 sider. 

Oslo, september 2021

Etter den svært lesverdig «Berge»  i 2017, var forventningene  til denne boken entydig tilstede.  «En tid for å leve» har spesiell oppbygning der ulike stemmer kommer til ordet i de ulike kapitlene, og slik flettes boken sammen som en kurvstol på arbeidsstuen i barneskolen.  Kurvstolens basis er premieren på «Hedda Gabler «på Nasjonalteateret, og mye fungerer godt i dette narrativet. 

Det meste er godt skrevet, lett å lese, passe mange kulturelle referanser, og vi beveger oss rundt  i Oslo anno 2020 med stødige topografiske knagger, ikke ulikt Lars Saaby C. 

Noen av personene er skikkelig rørende og knivskarpt beskrevet, andre litt dvaskere. 

Men selve tvisten i historien er så lite troverdig beskrevet at jeg bare ble forarget. For å ikke ødelegge spenning for de som leser boka må jeg uttrykke meg litt upresist, så dette får duge:

Å drepe seg selv eller andre krever noe mer kvaler enn å velge mellom espresso eller cortado. Hallo! Er det mulig å beskrive eksistensielle forhold omkring historiens kontrapunkt   mer anemisk og flatt enn dette? Også du da, Jan. Tenk det, Hedda !Underholdende, godt språk, gode personbeskrivelser, men likevel. Hæ? 

Oslo,  September 2021

Noen skriver om ting andre synes det er vanskelig å snakke om, så lenge det ikke er mørkt og sent. Jeg synes Siri Gullestad har skrevet en belysende liten bok om svært allmenne ting. Hun forsøker å fortelle oss noe, om noe av det viktigste i livet, hvordan kropp og sjel, tanker og følelser kan være  staur-aktige uforlikte,  og vanskelig å bære med seg. Begjæret er der også, man kan skjene ut av den smale sti, til tross for forbud-skilt og advarsler Det er mulig i ren begeistring å havne litt på vidotta, for eksempel i en seng man ikke egentlig ønsker å bygge reir i. Vi er tross alt bare sapiens, til tross for hjernevekten. 

Siri Gullestad godtar ikke at prosjektet om å elske og begjære skal aksepteres som umulig, men peker på forhold vi kan reflektere over, som å vektlegge fantasi og felleskap. Hun skriver didaktisk og klokt  om tilknytning og trygghet, kjærlighet og begjær, på en ganske så nøktern måte, og jeg fornemmer sterkt den gode intensjon: Ved å se litt nøyere på disse begrepene så kan vi kanskje få til litt mer ut av det med det mennesket vi elsker og gjerne vil være nær. At dette ikke er en håndbok i begjær tror jeg vi kan være glad for. Bra bok, Siri.

Oslo , September 2021

En heftig bok om alt som bør gjøres for å redde klima, og i særdelsehet en veldig oppramsing og nitidig gjennomgang av alle som siste 30 år  år motarbeider fornuftig klimatiltak. Veldig relatert til amerikansk politikk og offentlighet. Kort sagt, skal man lese en bok om klima, ikke denne. 

Oslo, August 2021 

Årets beste roman ? I hvertfall beste sommerroman.  Gid det hadde kommet en ferie til for å kunne lese i lange drag –  hvis en  roman til av dette format  dukker opp. En murstein, 700 sider, begeistret blir et litt fattig ord. Murstein, men ikke just a  Brick in the Wall.

Fortellingen er stillferdig, drivende, svært elegant, og det er bare å glede seg til å følge Martin Berg, forlegger, Gustav, kunstmaler og Cecilia, vakker intellektuell fra gymnasalder, til de nester rekker å runde  50. Kulisse Gøteborg, tema: livet og tingene, vennskap, ungdomstid, relasjoner, famileliv,  livsfaser, alt akkurat passe. Refereranser til kunst og kultur som passer, ikke plagsomme myggestikk. Miljøet er litterært, og jeg som litt vel over middels leseglad  lurer på om noe av min fascinasjon for boka har med det litt egenartede miljøet  å gjøre, og at andre synes det blir vel mye litterære referanser ?  Hard to tell. I am just me. Boka er perle, kunne godt ha vært på et par hundre sider til. Dama som skriver er ennå ung og en debutant ! Hva kan ikke da skje ? Look til Sweden ! Mer.

Hvaler, august 2021 

Ikke rart dette er blitt en bestselger i hele Europa. Boka er historien om 5 tyske kvinners unge voksenliv,  fra tiden omkring  Berlinmurens fall – 90 -tallet.  Deres livsløp er delvis tangerende, delvis mer innvevd i hverandres liv. Det er en godt skrevet roman som forteller noe om alle  livsvalgene, de brustne forventninger, og ikke minst det vanskelig samliv, og vår utilstrekkelighet  i våre nære relasjoner.  Grepet med de 5 ulike kvinnene er godt, og virker ikke konstruert for meg. Det er på en måte en helt i historien , Gøtz, mannen som alle faller for, men som spiller på flere hester, bokstavelig talt, og som beskriver livet slik det ofte kan være, en differanse mellom bør og er.  En bok om det  vi higer etter, ( kjærlighet, næhet, mening) men som ikke blir slik, ikke minst på grunn av egne valg, men også omstendigheter vi ikke kan styre. Det er gode personskildringer og godt språk, og godt driv gjennom hele boka. Verdt en sommerdag. 

Hvaler, juli 2012