Claus Leser

Noen  bøker er vanskelig å finne presise ord for. Denne. En ganske slank roman som handler om en ung tolk som kommer til Straffedomstolen i Haag, som tolk. Hun betrakter sylskarpt  den på mange måter lille verden rundt seg: Kolleger, venninne, elsker, og ikke minst tiltalte potensielle forbrytere ved domstolen som hun tolker for. Hun kommer veldig nær dem, og det gjør mye med henne.  Boka har et forunderlig driv, neste som en thriller, men er jo ingen kriminalgåte. Likevel skjer det noe kroppslig med meg, boka sitter i kroppen etterpå. Hun bruker språket slik vi tenker mer enn snakker; digresjoner, korreksjoner. Selv om det også er endel dialoger, så er det som skjer i henne som driver meg gjennom boka og jeg vil ikke legge den fra meg. Det som skjer, forventningen, og til slutt, avgjørelsene  som bygger på ganske tilfeldig hendelser  – akkurat som vi av og til opplever i eget liv. Små tilfeldigheter som  velter stor tue, kan man si. Absolutt lesverdig, boka er kåret til en av de ti beste i 2021 i  New York Times´ kåring, og Barack, vår alles Barack, likte den også. Å lese om Straffedomstolen i Haag i fremtiden vil få en litt ny dimensjon. 

Oslo/ Hvaler ultimo mai 2022

En herlig roman. En av årets beste for meg, sålangt. Fortellingen om de to brødrene som vokste opp rundt 1914 i Oslo, og som gir oss Osloboere et begrep om hva vi går glipp av ved å ikke ta Nordmarka mer i besittelse. En slentrende fortelling, lun, men presis i de mange detaljer, i samspill mellom brødrene, i beskrivelser av natur. Elling er egentlig billedkunstner, og jeg får en opplevelse på en måte å være med å avdekke et bilde: Med en stor fortelling om det nære mellom brødrene som endrer seg etter ulykke, til   et liv i fiendskap, men også et lerret som har en rekke detaljer og en mangfoldighet i uttrykket. Jeg må finne ut om han maler like gode bilder med pensel, som han maler bilder med ord. Boken or også en feiring av livet, naturen, relasjonene og så lærer man jo en hel del om livet i naturen. Denne feiringen av naturen og dyrene er en fin måte å minne oss om diversiteten, skjønnheten og brutaliteten i naturen, som vi lever ganske avsondret fra i det moderne liv. En lyrisk bok sa en venn, akkurat ja, det ordet passer godt. Jeg ville unnet meg akkurat denne lesergleden. 

Oslo, mai 2022

Det beste med denne boken er at den ikke er en lydbok. Riktignok har jeg ikke klart å holde forfatterens  stemme helt ute av bevisstheten, av og til hører jeg ham ganske tydelig. Det er (nesten) til å leve med, fordi han er ganske god både til å fortelle historier, med mye detaljer, men ikke minst med analyser som både er oppklarende og litt overraskende, og som minner meg om oss – vår europeiske samtid. Samtiden ble ikke alltid oppfattet da den fant sted. 230 sider er omtrent passe, og hvis du har glemt hvordan forfatteren ser ut er det rikelig med bilder for å løse den krisen. Av og til ganske pratsom, og et snev av name-dropping kan vel spores. For de som vet  mye om tema fra før, er boken kanskje litt irriterende pratete. Men for meg er den en ganske velskrevet og lettlest bok om vår europeiske samtid med et historiske blikk på det store landet i Øst, med fokus på mannen som man en gang trodde ville bringe Russland ut av bakevjen. Hans- Wilhelm gir innsikt i utviklingen, med Putin som prismet som det hele speiles i, i en historisk kontekst det er fint å bli minnet om.  

Påsken 2022, uke 8 etter  Putins agressoroverfall av Ukraina. 

Denne underfundige og gripende romanen er skrevet av en av Ukrainas mest kjente forfattere, og har vært en internasjonal bestselger i flere år. Boka ble utgitt i 1996, da Ukraina var et meget ungt demokrati etter mange år som en del av USSR, men hvor kleptokratene og oligarkene var svært aktive i landet.

Vi følger nekrologforfatteren Viktor og hans kongepingvin gjennom livets prøvelser på en både stillferdig og direkte måte. Kurkov har blitt kalt Ukrainas Murakami, og det kan hende det er noe der. Jeg synes noe minner om Mathias Faldbakken, men tror nok Kurkov egentlig er noe helt særegent; en humor, en «matter of factly» dysterhet, og ikke minste, en god historie. Pingvinen Micha bringer noe helt eget inn i historien, historien blir ikke glemt med det første. Angivelig har Kurkov mistet noe av sitt humoristiske tvisyn siste årene, i ly av aktuelle begivenheter, likevel ligger hans siste bok «Grey Bees «, (Roman 2020) klar i bunken.  Hans «Venn av Avdøde» er utgitt på norsk i 2010, for de som får mersmak av «Døden og pingvinen» , denne lille perlen av en roman.

Hvaler, Påsken 2022

Da jeg oppdaget hvor tynn denne boken er ( 106 sider) pustet jeg lettet ut, den er lest på noen få timer. Hvis du vil lese bare en bok om bakgrunnen til, og  om krigen i Ukraina, les denne. Snyder har til og med klart å skrive noe etter at invasjonen 24.2.22, bravo  også til forlag og oversetter.

Boka er en stringent og klar beskrivelse av bakgrunnen for krigen, og ikke minst alle skrittene som Putin tatt siste 20 år for å bygge opp det hele. Boka er ikke lystelig lesning, men jeg hadde glede av å få så mye fakta, satt i perspektiv, uten at jeg måtte starte i Gardariket, for å si det slik. Sikkert ikke eneste måte å gjøre dette på men likevel svært interessant, og ganske så skremmende. Lite taler for at Putin vil nøye seg med å ville herske over Ukraina, hvis han får anledning til det. Det er alt demokrati han er livredd for, det kan jo være smittsomt.. Vi er eneste naboland av 14 som Russland aldri har invadert. Slava Ukraini.

Påskemorgen slukker ikke nødvendigvis alle sorger, Oslo, palmesøndag 2022

Hva får meg til å utholde 400 sider «om boken?»  Ikke det faktum at boken jeg leser  er solgt til 34 land og har fått gjeve priser, ikke en uendelig rekke av grekerer og romere jeg møter underveis,  og kommer til å glemme før kvelden er omme. Advarsel: Denne boken er ikke for de fleste, men for noen. Det som gjorde at jeg holdt ut alle grekerne er måten Irene Vallejo reflekterer om det hun forteller, kort og  godt er det forbannet godt skrevet. Det er ikke bare  OM bøkene, men om kunnskapen, om det muntlige versus det skriftlige, om alle de små underne som sørget for at kunnskap har kunnet overleve i snart 3000 år. De fantastiske historiene  om bokstavene, ordene, bibliotekene, avskriverne, sivet, pergamentet, kodeksen: boken –  oppfinnelsen  som har den mest grunnleggende basis for samfunnene vi har i dag. Hun setter historien i relieff med dagens politiske utfordringer.Dette er historie, kulturhistorie, litteraturhistorie og vitenskapshistorie, skrevet med lidenskap. Mest for bookjunkcies, og kanskje noen andre. Og for meg en strålende leseopplevelse, som gir meg mot til å la være lese boka «Dannelse» om igjen. Kanskje heller Ovid, som skrev om kjærlighet for 2000 år siden. Jeg er gjennomvåt av antikkens grunnleggende betydning for vår sivilisasjon, romerenes pluss og minus i samme ærend, og dypt fasinert av Irene Vallejos evne  til å fortelle akkurat denne historien om boken. 

Før påsken April 2022, fint å lete videre i stabelen nå, jeg tror det blir en tynn roman som hvile-sorbet.  

En velskrevet bok med flere «lag». Først og fremst, godt skrevet, en fengslende  historie fra en forferdelig tid i russisk historie. Stalins deportasjoner til Sibir på 30 tallet.Den prisbelønte boka ble utgitt i Russland i 2015, den er oversatt til 40 språk, og det er laget TV serie av den i hjemlandet. Boka forteller historien om bondekona Zuleikha, som blir deportert til Sibir.Vi følger henne gjennom ca 15 år, og et lite galleri av andre deporterte, samt den røde kommandanten Ignatov.  På et vis er boka ganske stillferdig i sin beskrivelse av hvor forferdelig dette livet var, på den annen side gjør det at man kan klare å fordøye denne realiteten, og lese videre. Historien er drivende, dette er en bok for å lese litt i lange drag. Det var en stor tilfeldighet av boka ble lest idet russiske leder igjen viser sin brutalitet og aggresjon, og mangel på medfølelse med sitt eget folk og ikke minst såkalte broderfolk.

Men det føltes egentlig på sin plass å få denne påminnelsen om dette folkets blodige, voldelige og undertrykkende forhistorie, som ser ut til å gjenta seg hundre år etter. Det er først og fremst en  medrivende roman, som  gjør meg nysgjerrig på forfatterens øvrige to bøker, som sette lupen på andre heslige og bortgjemte deler av russisk  historie.    

Oslo, dag 17.etter Putins overfall på Ukraina

12.mars 2022

Både de som har satt pris på Elisabeth Strout fra før, og nye lesere, kan glede seg. Bare tittelen Oh William! setter tonen: Dette lille sukket av et utsagn som rommer den litt oppgitte erkjennelsen av det man kjenner så godt fra før, men som man fremdeles ikke helt kan svelge. For eksempel en eks-manns små lyter. Språket glir på en egenartet måte, så direkte og tilforlatelig. Litt mindre mystisk en Murakami, men jeg synes å finne noen fellestrekk hos disse to, ganske så stillferdige fortellere: Eleganse &detaljer. En nydelig historie om hvordan vi møblerer våre hoder med forestillinger om hverandre, som kan vise seg å ikke være like gyldige ettersom tiden går. Nåtidens opplevelse beveger forestillinger om egen fortid. Dette beveger meg, som ikke alltid er helt er hjemme i mitt «nye» enkemann-jeg, og som forsøker å forstå det livet som var før, samtidig som jeg beveger meg fremover. Livets forgjengelighet er et lite stikkord kanskje.  Elizabeth Strout er mye bedre til å uttrykke dette en meg, les selv. En passe stor, nydelig bok for en så godt fortalt historie, super for en helg eller noen kvelder mens våren snubler litt vaklevoren mot oss.     

Oslo 28.februar 2022

Jeg fant noe eget i hennes tidligere bøker som jeg slet med å finne i denne, som egentlig er to essay, en om far og en om mor. Det er tilløp til spenst, og innimellom noe å glede seg over, men som totalopplevelse var dette skuffende. Kanskje jeg er gått litt lei av stilen, kanskje  ikke mine reseptorer var tilgjengelig for å bli aktivert. Men ettersom forventningen var der var jeg ihvertfall ikke forutinntatt negativt. Ganske kjedelig bok. Styr utenom. 

Januar 2022.

Lykken er å ha en bokhandel der man kan snuble over bøker som har gått under radaren.

Røa bok (&leker) forsøker jeg å holde liv i, og er bortimot samlokalisert med Polet, god kombo. Der fant jeg denne boka, full av frodige fortellinger. Bookerprisen 2019 gjorde meg nysgjerrig, og jeg ble ikke skuffet. Diverse kvinnehistorier, veves sammen, men først og fremst  morsomt, gripende, opplysende og  sterk. Livet, livsløpene, ting om ikke ble som forventet, men i tråd med hva som er mulig. Karakterer som først fremstår som litt karikerte skikkelser, men som på mesterlig litterært vis blir mer og mer troverdig etterhvert som tekstene skrider frem. Dette er også slik verden er. En historie som finner sted et godt stykke fra Røa, men likevel nært.

Januar 2022 , mens vi er på nippet til å styrte inn i omikronpølen for å bli ferdige med skiten.

Gjerne mer av dette.

En uvanlig roman. En sterk roman, slukt i bortimot en jafs, litt som en østers.

Det oppstår en ettersmak. Har satt stor pris på hennes bøker før, selv om jeg alltid går til hennes bøker med en viss uro. Blir dette en bra leseropplevelse? Hun skriver jo om seg selv, er det interessant nok? Ja, det blir det fordi hun overrasker og tar oss med inn på steder ikke alle andre deler fra, men som vi kjenner oss igjen i.  I denne boka er det hun (Jente, 16 år) som forviller? seg inn i et forhold til en 44 år gammel mann. Boken er glimrende sin beskrivelse av glemsel, «det hvite», det som er glemt, gjemt, kanskje helst fortrengt, men som trenger seg på, og spiller en rolle, selv når det er veldig ullent eller vanskelig å gripe, i mange år etterpå.  Tåkeprat ? Slett ikke. En bok om ensomhet, en kommentar til metoo, en bok om nærhet og avstand, oppvekst og modning. En bok som antyder, som prøver å bruke språket til erfaringer der språket er vanskelig å få presist nok til å uttrykke en sannhet. Mangel på skråsikkerhet eller påtrengenhet i teksten øker verdien. Anbefales selvfølgelig.   

Oslo, en litt mørk januardag 2022, mens vi venter på skjenking igjen

Skal du lese bare en bok om klimakrisen i år – så les denne. Det kan tilsynelatende virke litt tungt , eller ufordøyelig,  å  gå løs på klimakrisen på 450 sider, men bevaremegvel så bra dette er gjort. Hemmeligheten er at han har en kjernefortelling vi klarer å holde fatt i : CO2 – må reduseres, og så er han utrolig flink til å ta en ting av gangen, uten polemikk eller emosjonelle utbrudd som skal skremme eller dunke fakta inn i oss. I media blir vi teppebombet med kuriøse meldinger, tatt ut av sin sammenheng. Bjørn forenkler ikke, underslår ikke fakta, eller område hvor vitenskapen er i tvil, eller ikke vet. Veldig troverdig. Han forklarer. Han peker også på hva i enkeltmennesker og som samfunn kan gjøre – altså realiserbare løsninger – , og beskriver kompleksiteten mellom alle de ting vi må forholde oss til. Det beste er at han så elegant tar for seg en ting av gangen, og ikke blander alt i en lapskaus. Å tro på og forstå den kunnskapen vi blir presentert for er første skritt for å kunne endre oppfatning, og adferd. Meget viktig bok, som slett ikke er verken vanskelig, eller kjedelig å lese. Selvfølgelig litt skremmende, men det er jo realitetene som er skremmende, og vi må forsøke å ta fatt i situasjonen.  Det siste avsnittet som peker fremover mot 2070 er modig, han tørr å presentere mulige realiteter, det gir paradoksalt håp – fordi det er så mye som må gjøres, men også så mange seire som kan vinnes, dvs peker på et samfunn som faktisk er bedre enn det vi har idag. 

Ps: Det er ikke klima som er i krise, klima klarer seg, det er oss det er krise for. Sapiens.

Januar 2022

Denne boken er en bestselger, men  har lite med Tyskland å gjøre, så kanskje den blir oversatt ?  Noe sier vi blir det vi spiser, en påstand jeg stiller meg lett avvisende til. Kanskje vi kan bli litt mye,  av det vi spiser for mye av ?  Jeg vil heller mistenke vi kan bli litt av det vi leser. Er det da lurt når man er alene (singel, enkemann) å lese en hel bok om det å være alene?  Kan det bli litt overspising om alene og ensom og alt slikt no´?

Nei, tror ikke det.  Fordi boka er en ganske så velskrevet, og ikke minst ganske dypt og bredt loddende refleksjon over alene-et, ensomhet, og ikke minst hvordan man kan se på aleneheten på fra flere vinkler. Det er faktisk litt nyttig å bli minnet på. En eksistensiell ensomhet gjelder jo alle mennesker, uansett om de bor sammen med noen, har fast nær partner eller ikke.

Boka er – heldigvis  – ingen håndbok i å være alene, eller quick fix mot ensomhet, men jeg synes Daniel Schreiber skriver godt om de ulike aspekter ved alenehet, og ensomhet. Ensomhet vil ofte folk helst ikke høre så mye om, det er litt skambelagt, og man vil helst ikke smittes av det. Mange like dårlig å høre om ensomhet, og kan også være oppfattes som selvmedlidenhet, og det er en følelse som ikke er så kuult å drukne i.  Boka har en rekke referanser, noe jeg liker godt, uten å oppleves overklok, eller insisterende.  Mer er den en ganske åpen og ærlig selvrefleksjon, og viser ikke minst hvordan ulike livsfaser kan påvirke hva det kan innebære å være alene – på godt å vondt. At vi ved å ikke kjenne på noen form for alenehet kanskje ikke heller utvikler empati for andre, er jo en liten tankevekker. Anbefales alle tysklesende som er alene innimellom. Ganske tynn bok, men likevel lav kilopris (amazon.de).

Førjulslektyre, des 2021 

For de som gledet seg over «Tante Ulrikkes vei» og «Hør her’a» der vi på Oslo vest blir kjent med mennesker med litt mer fargerikdom i huden enn hovedfenotypen på Røa – tror jeg «Uelsket» kanskje er årets beste supplende bok. Hovedpersonen i Iram Haqs bok er  kvinne, som skiller den fra de to nevnte bøker  – og hun  har en sjarmerende bredspektret personlighet som vi blir kjent  med.  Ikke noe dydsmønster, men en som vi kan kjenne oss igjen i , eller kanskje helst vil kjenne andre igjen i. Det som går igjen i disse tre bøkene er jo særlig relasjonen til familiene, bakgrunnen fra andre kontinenter  – den litt kompliserte mixen der både religion, alder og ikke minst familiedynamikk går igjen som tydelige understrøminger i teksten.  Et hverdagsmenneske som forsøker å få verden til å gå opp, men som går litt på tryne, reiser  seg, og må leve med kompromisser. Mulig å kjenne seg igjen i.  Jeg koste meg med denne boka, som er velskrevet og har flere lag, sikkert noen som lodder dypere enn min enkle leserglede. Anbefales, Iram Haq kan skrive. 

Oslo, før jul 2021