Claus Leser

En uvanlig roman. En sterk roman, slukt i bortimot en jafs, litt som en østers.

Det oppstår en ettersmak. Har satt stor pris på hennes bøker før, selv om jeg alltid går til hennes bøker med en viss uro. Blir dette en bra leseropplevelse? Hun skriver jo om seg selv, er det interessant nok? Ja, det blir det fordi hun overrasker og tar oss med inn på steder ikke alle andre deler fra, men som vi kjenner oss igjen i.  I denne boka er det hun (Jente, 16 år) som forviller? seg inn i et forhold til en 44 år gammel mann. Boken er glimrende sin beskrivelse av glemsel, «det hvite», det som er glemt, gjemt, kanskje helst fortrengt, men som trenger seg på, og spiller en rolle, selv når det er veldig ullent eller vanskelig å gripe, i mange år etterpå.  Tåkeprat ? Slett ikke. En bok om ensomhet, en kommentar til metoo, en bok om nærhet og avstand, oppvekst og modning. En bok som antyder, som prøver å bruke språket til erfaringer der språket er vanskelig å få presist nok til å uttrykke en sannhet. Mangel på skråsikkerhet eller påtrengenhet i teksten øker verdien. Anbefales selvfølgelig.   

Oslo, en litt mørk januardag 2022, mens vi venter på skjenking igjen

Skal du lese bare en bok om klimakrisen i år – så les denne. Det kan tilsynelatende virke litt tungt , eller ufordøyelig,  å  gå løs på klimakrisen på 450 sider, men bevaremegvel så bra dette er gjort. Hemmeligheten er at han har en kjernefortelling vi klarer å holde fatt i : CO2 – må reduseres, og så er han utrolig flink til å ta en ting av gangen, uten polemikk eller emosjonelle utbrudd som skal skremme eller dunke fakta inn i oss. I media blir vi teppebombet med kuriøse meldinger, tatt ut av sin sammenheng. Bjørn forenkler ikke, underslår ikke fakta, eller område hvor vitenskapen er i tvil, eller ikke vet. Veldig troverdig. Han forklarer. Han peker også på hva i enkeltmennesker og som samfunn kan gjøre – altså realiserbare løsninger – , og beskriver kompleksiteten mellom alle de ting vi må forholde oss til. Det beste er at han så elegant tar for seg en ting av gangen, og ikke blander alt i en lapskaus. Å tro på og forstå den kunnskapen vi blir presentert for er første skritt for å kunne endre oppfatning, og adferd. Meget viktig bok, som slett ikke er verken vanskelig, eller kjedelig å lese. Selvfølgelig litt skremmende, men det er jo realitetene som er skremmende, og vi må forsøke å ta fatt i situasjonen.  Det siste avsnittet som peker fremover mot 2070 er modig, han tørr å presentere mulige realiteter, det gir paradoksalt håp – fordi det er så mye som må gjøres, men også så mange seire som kan vinnes, dvs peker på et samfunn som faktisk er bedre enn det vi har idag. 

Ps: Det er ikke klima som er i krise, klima klarer seg, det er oss det er krise for. Sapiens.

Januar 2022

Denne boken er en bestselger, men  har lite med Tyskland å gjøre, så kanskje den blir oversatt ?  Noe sier vi blir det vi spiser, en påstand jeg stiller meg lett avvisende til. Kanskje vi kan bli litt mye,  av det vi spiser for mye av ?  Jeg vil heller mistenke vi kan bli litt av det vi leser. Er det da lurt når man er alene (singel, enkemann) å lese en hel bok om det å være alene?  Kan det bli litt overspising om alene og ensom og alt slikt no´?

Nei, tror ikke det.  Fordi boka er en ganske så velskrevet, og ikke minst ganske dypt og bredt loddende refleksjon over alene-et, ensomhet, og ikke minst hvordan man kan se på aleneheten på fra flere vinkler. Det er faktisk litt nyttig å bli minnet på. En eksistensiell ensomhet gjelder jo alle mennesker, uansett om de bor sammen med noen, har fast nær partner eller ikke.

Boka er – heldigvis  – ingen håndbok i å være alene, eller quick fix mot ensomhet, men jeg synes Daniel Schreiber skriver godt om de ulike aspekter ved alenehet, og ensomhet. Ensomhet vil ofte folk helst ikke høre så mye om, det er litt skambelagt, og man vil helst ikke smittes av det. Mange like dårlig å høre om ensomhet, og kan også være oppfattes som selvmedlidenhet, og det er en følelse som ikke er så kuult å drukne i.  Boka har en rekke referanser, noe jeg liker godt, uten å oppleves overklok, eller insisterende.  Mer er den en ganske åpen og ærlig selvrefleksjon, og viser ikke minst hvordan ulike livsfaser kan påvirke hva det kan innebære å være alene – på godt å vondt. At vi ved å ikke kjenne på noen form for alenehet kanskje ikke heller utvikler empati for andre, er jo en liten tankevekker. Anbefales alle tysklesende som er alene innimellom. Ganske tynn bok, men likevel lav kilopris (amazon.de).

Førjulslektyre, des 2021 

For de som gledet seg over «Tante Ulrikkes vei» og «Hør her’a» der vi på Oslo vest blir kjent med mennesker med litt mer fargerikdom i huden enn hovedfenotypen på Røa – tror jeg «Uelsket» kanskje er årets beste supplende bok. Hovedpersonen i Iram Haqs bok er  kvinne, som skiller den fra de to nevnte bøker  – og hun  har en sjarmerende bredspektret personlighet som vi blir kjent  med.  Ikke noe dydsmønster, men en som vi kan kjenne oss igjen i , eller kanskje helst vil kjenne andre igjen i. Det som går igjen i disse tre bøkene er jo særlig relasjonen til familiene, bakgrunnen fra andre kontinenter  – den litt kompliserte mixen der både religion, alder og ikke minst familiedynamikk går igjen som tydelige understrøminger i teksten.  Et hverdagsmenneske som forsøker å få verden til å gå opp, men som går litt på tryne, reiser  seg, og må leve med kompromisser. Mulig å kjenne seg igjen i.  Jeg koste meg med denne boka, som er velskrevet og har flere lag, sikkert noen som lodder dypere enn min enkle leserglede. Anbefales, Iram Haq kan skrive. 

Oslo, før jul 2021

Dette er 12 fortellinger, der både kjente og mindre kjente personer skriver godt om ulike type vendepunkter i livet. Jeg fikk lyst på boka etter at jeg leste en forkortet versjon av Finn Skårderud´s fortelling : Blanke faen. Sorg, mangel og melankoli, i en avis.  Den traff meg ganske kraftig, fortellingen om hans deprimerte mor, som med sin manglende tilstedeværelse  utløste den blanke sorgen, den som oppstår som resultat av det du ikke fikk, det som manglet – og derfor ikke er så lett å bearbeide, ergo ikke den mørke sorgen over den tapte kjærlighet.  Men det er ikke bare Skårderud som skriver godt i denne boka. Jeg vil nødig trekke frem noen, selv  om noen angikk meg vesentlig mer enn andre. Men jeg synes alle skriver ganske så godt, noen helt fremragende. Tema for «vendepunkt» er ganske ulikt, og det gjør at hver historie får utspille seg i sin egen kontekst, uten at det virker konstruert eller blir kjedelig og forutsigbart. 

Fin lesning, anbefales alle som har opplevd vendepunkter i livet, der balanse-evnen har blitt utfordret.

Oslo, Desember 2021.

En fagbok om å snakke med pasienter- er ikke det litt i seneste laget Claus, har ikke du snakket med pasienter i 30 år, og skrevet artikler om klinisk kommunikasjon i Tidsskrift for den norske lægeforening ( joda, æ´en var enda ikke blitt modernisert bort)  allerede på 90-tallet. Joda, men etter å ha hørt Bård på et møte ble jeg nysgjerring. Whats new ?

Boka er tynn, lesbar og viktig, og gnir inn sitt budskap effektivt. Det er relasjonene, tilliten vi kan være så heldig å få, som må på plass først. SÅ kommer det faglige, DA kan vi få til noe sammen med pasientene. Jeg for eksempel, kan lett teppebombe mine pasienter med informasjon, som nok går dem litt hus forbi, selv de forstår jeg holder på i beste mening. 

Men for å få å få til enda mer sammen, så har Trond og Bård skrevet en fin liten bok som gir oss en liten nett sjekkliste , en metode mange leger burde ta ad notam, noen grundigere enn andre. Bra jobbet gutter!

En mørk novemberkveld 2021

Jeg ble litt satt ut av boka, det er det særegne grepet med å la de ulike fortellerstemmene gli over i hverandre som satt meg ut. Da irritasjonen over å måtte følge så jævlig godt med på teksten gav seg, gikk det bedre. Tiller har en varhet i sine personskildringer som er betagende, og derforsvært  lesverdig. Man glemmer ikke så lett disse menneskene, så sårbare, feilbarlige og derfor så troverdige. Han skriver dessuten om viktige ting, og hvor lett det er å kødde det litt til i våre relasjoner, utilsiktet eller ubevisst. 

Anbefales, og boka gjorde med nysgjerrig på hans  tidligere bøker som jo også har fått mye positiv omtale gjennom årene.  

Oslo, desember 2021

Boken var en gave, eller kanskje en lekse?,  fra en som vil meg godt, og som kjenner redaktøren av boka enda bedre.  Mao – jeg er litt inhabil. Det mest forskrekkelige ved å lese en slik bok er å forstå at man er i målgruppen – en som ikke kan ta helsen helt for gitt lengre. Vår iboende evne til å være på etterskudd med opplevelse av egen alder innbyr til undring. Jeg- en som må lære noe om helse? Det er de andre som er syke og gamle, jeg er jo lege…  

…og kanskje litt menneske som fortrenger at årene går. Boka er en lettlest, pedagogisk gjennomgang, skrevet av spesialister, men redigert til en kongurent tekst,  om mye som kan angå oss som så vidt er blitt bitte littegran eldre de siste 65 årene. Ikke rent lite å lære, en god del jeg trodde jeg visste, men som jeg egentlig var temmelig utdatert på. Noe kunnskap var direkte sjokkerende, som f.x hvor lite alkohol vi burde drikke.  Boka er lest nøye i starten og mindre nøye i de deler som omtaler sykdommer jeg ikke har, ikke tror jeg har, eller helst ikke vil ha. Smugtittet litt på kapittelet om demens.  Men i det store og hele en fin opplevelse å fastslå at det slett ikke står så galt til, men at det er rom for forbedringer både med mat og trening. Jeg tror jeg vet hvor jeg kan finne nyårsforsettene i år. Anbefales alle førstegangsgamle som trenger en smule realitetsorientering og motivasjon for å bli effektivt spreke gamle, hvis man har litt flaks. 

Jeg tror innholdet fremdeles er nokså sant, selv om boka ble utgitt i 2014.  

Boka tilegnes BOF ( Boys of Frognerparken), Oslo kl. 06.30 

En av mine favorittforfattere siste årene, etter oppdagelsen av Melrose-Trilogien, som jo er glitrende filmatisert med Benedict Cumberbatch, bare så det er nevnt. Denne nye  boken skuffer ikke. 

«Blindtest»  er rå, presis skrift, så skarp som et barberblad, og så britisk perfid/morsom som man kan ønske seg.

Denne romanen er, som «Dunbar «(2017, en Kong Lear- similar) , stram historie med fargerikt persongalleri, der alle kommer tydelig frem med sine menneskelige svakheter, som grådighet, forfengelighet eller skamløs kåtskap. Tematikken er rovdyr-farmasien (kanskje et nytt ord?), koblet med hjerneforskning, gener og penger, personifisert i et kammerspill der makt og begjær spiller en ikke ubetydelig rolle. Naturvitenskapene får noen spark i skinnleggen. Han er supergod til å lage troverdige personer ut av aske og grus, vi blir lett litt glade i disse vrakene/ heltene vi møter. Veldig lesverdig, og imponerende. Det kan minne litt om Ian McEwan, bare bedre,  det er saftigere ingredienser.  St.Aubyn reduserer det hele ned til en svært smaksrik leseopplevelse, og ikke noe er som å lukke en bok med et litt enfoldig, men lykkelig flir.   

Oslo, November 2021

En anbefalt bok, som er blitt sittende en stund i hodet etter lesningen. Hun forteller historien om en mor som opplever at den unge datteren blir myrdet i ørkenen i Sudan, og historien kretser rundt den litt familien som blir rammet av denne katastrofen: fraskilt mann og far, myrdet datter og mor som jeg-person. Et hovedtema er om hun skal kunne tilgi gjerningmannen, som på den måten kan unngå henrettelse, etter Sudans lov, andre tema er sorg, og ikke minst relasjonene i denne lille familien før og etter katastrofen skjedde. Jeg synes hun skriver godt, og det er troverdige personer som trer frem, hovedpersonene fremstilles som komplekse personer.  Jeg klarte ikke å få helt grepet på hovedintensjonen med historien, men kanskje nettopp det er grunnen til at romanen lever videre i meg. Jeg kjenner meg litt igjen;  som en litt annen type sørgende riktignok, som del av en liten familie, og denne gjenkjennelsen kan ha avledet meg litt under lesningen. Jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen, nettopp fordi relasjonene nok er ganske arketypiske, vi reflekterer  over det som ikke ble, det som vi hadde trodd ville bli, og sjokket over livets ubarmhjertige tilfeldigheter og usikkerhet.  Og dette er det ikke alle bøker som beskriver så godt.

Oslo, Oktober 2021 

Det er Jesper og Trudes voksenliv som står i fokus, og vi treffer igjen de samtidige, særlig søster Stine, Are, og ikke minst Jostein følger vi mest i i denne boka. Jeg lar meg fremdeles fascinere av språklig eleganse og tåler godt at Lars blander seg litt inn i teksten, mer enn før. 

Jeg synes han må få lov til det, selv om det kan være litt avsporende. Kanskje derfor er kanskje denne 4de bok litt mindre fast i  fisken enn de første tre bøkene som kretser rundt disse menneskene.  Det er litt mindre driv, litt mindre intenst, dog ikke uten dramatikk, humor og som alltid det melankolske skjeve blikk på. Kanskje litt i tyngste laget innimellom.  Konklusjon: mer en godt nok til å gi leserglede, men kanskje ikke helt på høyden med de foregående tre hvis man skal være litt streng.  

Oslo, Oktober 2021 

Litteraturkritiker i Dagens Næringsliv , og forfatter Bjørn Gabrielsen, har vært på listen i mange år, men blitt fortrengt av alt de nye bøkene som trenger seg på hele tiden. Nå var tiden kommet til å lese denne boka som jeg naivt nok trodde handlet om noe annet en boder- uten at jeg å kan gjøre rede for hva  det skulle vært. Ergo et ørlite sjokk, joda boka er i samme sjanger som Myttings «Hel Ved», en bok om noe som de fleste har et forhold til, men som de færreste finner på å skrive en hel bok om. For dem som aktivt ikke vil vite noe om boder er dette definitivt ikke boka. Men for oss andre kan den være en underfundig liten perle, en blanding av håndbok og filosofering over det moderne liv med lite plass. Jeg lot meg sjarmere nok til å lese hele den mellomtynne boka med et lite smil om munnen, og har entydig fått et mer bredspektret syn på bodens plass i hverdagslivet. Kanskje bygge en liten i hagen ?

Oslo Okt 2021 

Dette er ikke en vanlig biografi, og det hadde vi kanskje synes hadde vært litt prematurt og stormannsgalt  for en som ikke er fylt 50 år. Men denne boken er mer- og noe annet i tillegg.  En oppsiktsvekkende  oppvekstskildring: Åpen, direkte, brutal, rørende, selv- og andre utleverende, modig og opplysende . Og godt skrevet. Løvetannbarn er litt upresist, Abid er mer som en fargerik  fiol. 

For oss som kun kjenner ham fra media, kan han virke som litt mye av  det det meste, selvopptatt,  tendens til utestemme, litt heftig,  på en ellers rolig dag. 

Boken er først og fremst en rystende barndom med et alvorlig medisinsk og sosialt svært vanskelig handikapp. Et familiært bakteppe med massive utfordringer i å balansere livet fra dag til dag og for å gjøre omgivelsen lykkelig, en balansegang mellom kulturerer. Abid får frem mange aspekter av flerkulturelle utfordringer som oss andre ikke har snevet av peiling på. I sin åpenhet om egen feilbarlighet kan han også tillate seg å være ganske direkte mot dem rundt. Han er god i å fortelle om hvordan ulike livsfaser gir nye utfordringer, når man tror man er på trygg grunn dukker det opp noe.  I det heletatt er det mye i boka som er mer allmenngyldig;  omsorgssvikt, de viktige voksne i omgivelsen, de som se som så og agerte, hendelser som vi alle kan relatere oss til på et vis. Kjærligheten som også er der. 

Han kan være (nesten) så jålete han bare vil for meg, han har med denne boken gitt oss noe  som inngir stor respekt: en nærgående fortelling om hvordan en person med de svakeste ytre omstendigheter med viljestyrke, persistens og ikke minst endringsvilje, kan få et  rikt og bredspektret liv, til tross for ganske så magre kår i utgangspunktet. Imponerende, anbefales. 

Oslo, en regnfull dag i Oktober 2021 

Bare å se på omslaget setter standard for innholdet. Utsøkt. Jan Grue kan skrive om seg selv, sitt eget liv, og sine erfaringer, på en så klar, analytisk, varm og viktig måte at det er en ren fryd å lese.

Ikke rart han vinner priser. Jeg har falt, for denne boken. Jeg er særlig berørt av hans måte å få frem sine poenger så klokkeklart, men likevel ikke insisterende, eller utleverende, men på en omsorgsfull måte. Boken anskueliggjør hva det kreves av funksjonshemmede å eksistere i dagens samfunn. Hans bruk av ordet arbeid, og  ordet familielikhet brenner seg fast i min bevissthet. Hvordan han i sin tekst meget nennsomt klare å få frem både jin og yang, både fellestrekk og ulikheter mellom oss ulike mennesker, er kort og godt betagende og rystende godt skrevet. Jeg faller ofte for bøker der det hagler med sitater jeg helst vil huske, her står de i kø. 

To av dem  må med her : «Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet» (s.89), og «Rasjonaliteten min er noe av det jeg er stoltest av i meg selv, og det man er stoltest av, skal man også være mest forsiktig å stole på»(s.170).  Mulig jeg er fantasiløs, men jeg finner ikke noe galt med denne boken, utenom at jeg helst ville den skulle vært lengre. Den er jo bare 180 sider. 

Oslo, september 2021

Etter den svært lesverdig «Berge»  i 2017, var forventningene  til denne boken entydig tilstede.  «En tid for å leve» har spesiell oppbygning der ulike stemmer kommer til ordet i de ulike kapitlene, og slik flettes boken sammen som en kurvstol på arbeidsstuen i barneskolen.  Kurvstolens basis er premieren på «Hedda Gabler «på Nasjonalteateret, og mye fungerer godt i dette narrativet. 

Det meste er godt skrevet, lett å lese, passe mange kulturelle referanser, og vi beveger oss rundt  i Oslo anno 2020 med stødige topografiske knagger, ikke ulikt Lars Saaby C. 

Noen av personene er skikkelig rørende og knivskarpt beskrevet, andre litt dvaskere. 

Men selve tvisten i historien er så lite troverdig beskrevet at jeg bare ble forarget. For å ikke ødelegge spenning for de som leser boka må jeg uttrykke meg litt upresist, så dette får duge:

Å drepe seg selv eller andre krever noe mer kvaler enn å velge mellom espresso eller cortado. Hallo! Er det mulig å beskrive eksistensielle forhold omkring historiens kontrapunkt   mer anemisk og flatt enn dette? Også du da, Jan. Tenk det, Hedda !Underholdende, godt språk, gode personbeskrivelser, men likevel. Hæ? 

Oslo,  September 2021