Claus Leser

KI – kunstig intelligens har skyllet over oss som en tsunami i media i 2023. 

Jeg fikk lyst til å oppdatere meg på tema, også for å lage en episode av podcasten «Huden snakker», med  nettopp dette som tema: KI og medisin.

Ishita Barua har alt som skal til for å skrive en god og opplysende bok om tema: Hun er lege, har tatt dr.grad på et prosjekt der KI ble brukt, og hun har mye kunnskap, og ikke minst, refleksjoner rundt tema: Muligheter og farer, utfordringer og nytte. Hun gir gode eksempler på hva KI allerede har vært å løse av problemer, og også eksempler på hva som stadig er umodent i denne teknologien. Boka er kanskje mest for dem som er spesielt interessert av KI og medisin, de som er mer generelt interessert i KI er kanskje Inga Strümpke´s bok: «Maskiner som tenker», enda bredere. Jeg synes boka til Ishita  Barua var svært opplysende og god å lese, ingen ting som butter, og en imponerende bok på mange måter, med et kunnskapstilfang  som det  må ha vært vanskelig å sette punktum etter, ettersom vi jo på ingen måte er i annet enn barselfasen i KI – utviklingen. Anbefales.

Oslo nov 2023 

Til Pippi (2008-2023)

Vi har holdt hverandre i livet

Du var min metronom gjennom døgnet, min Skybert 

Jeg snakket og du lyttet, i uårene med sykdom og død aller mest

Du var litt gal da du var valp, men vi lærte hva du trengte: nærhet

Du levde halve livet med Kjersti som hadde gjort deg trygg,

og du var med helt til hun ble borte for oss.

Vi har holdt hverandre i livet

…

Du slikket meg med kjærlig tunge når jeg stakk håndflaten ut av dynen

Jeg ble langsomt trukket inn i en ny morgen for oss begge

Du kom på badet for å slikke fuktighetskremen på mine tørre legger 

Jeg synes du hadde god smak

Jeg likte å klippe og dusje deg, da ble du en silkemyk luksusutgave av deg selv

Du fant deg i min omsorg med tvilende undring -må jeg?

Vi har holdt hverandre i livet

…

Du kom løpende ned trappen da jeg kom fra jobb

Jeg knelte for deg og du rullet rundt og vi fikk ti susser hver

Du ble med på tur i «Dalen», anti-clockwise hvis du var uvillig og lei av samme rute

Jeg kunne være enig med deg, og vi gikk hjem uten tur, du med løftet hale

Du var nesten lydig, med en rest av autonomisk egenvilje, katter var og ble en uting

jeg forsøkte å tolke deg

Vi har holdt hverandre i livet

…

Du elsket å stupe i vannet fra brygga, svømte til badeleken, og klatret opp badetrappen

Jeg nøt stolt synet av dine kunster, og slapp å gå så lang tur slike dager

Du kunne klatre loddrette vegger hvis du ble redd (eller kåt)

Det var vondt å tenke på hvor redd du kanskje var

Du tigget omtrent ikke, var bare gastronomisk interessert

Jeg plukket opp demonterte papirservietter etter middagsselskapene

Vi har holdt hverandre i livet

…

Du var i tankene mine hundre ganger om dagen:

Hvor er du? Hva vil du? Har du det bra? Hva sier dine brune øyne nå? 

Du gav meg kjærlighet, men også uro ved din økende alder

Du stilte deg uforstående til min bekymring når jeg ikke fant deg i hus eller hage; 

jeg er jo her! sa du uten en lyd

Vi har holdt hverandre i livet

…

Du var redd for å bli etterlatt på ukjente steder,

Jeg betalte for ødelagte dører etter dine klør

Jeg passet på deg, men forsømte neglene dine

Du tok det med fatning

Jeg kallet deg med kommandostemme til kveldstur, 

Du ble med uten begeistring, men tisse gjorde du

Vi har holdt hverandre i livet

…

Du ble gammel, og stiv i baklabbene, jeg forøkte å utvide mitt liv

Jeg delte deg med flere, som ble glad i deg, og tok vare på deg,

Men du var kanskje helst nær oss nærmeste

Jeg måtte avslutte livet ditt da jeg ikke lenger var sikker på at du hadde det bra

Du måtte ikke lide

Vi har holdt hverandre i livet

…

Pippi Epilog

Du ble kjent med min Ellen, og fant deg i å bli oppdratt som en hest

Ellen susser også, men jeg  lukker ikke igjen munnen når vi kysser

Hun har mindre pels, men er myk og god på så mange måter 

Har bare to bein, men desto mer annet å bidra med

som jeg gleder meg over, og som du også likte

Vi holder hverandre i livet 

…

Oslo november 2023

Selv om AI – artificial intelligence – KI – kunstig intelligens – faktisk ble født som fag for 67 år siden, så er det de siste par årene at dette tema har eksplodert som noe vi faktisk må forholde oss til. Partikklefysiker og formidlingsguru Inga Strümke gjør et formidabelt forsøk på å få oss i tale. På en underholdene og grundig måte introduserer oss for tema. Hun skriver godt, hun har mange gode historier som gjør det lettere fordøyelig. Det er et stor tema, men hun skal ha stor fortjeneste ved å beskrive, forklare og forenkle så godt det lar seg gjøre. Alt er ikke begripelig, uten at det er til forkleinelse for henne, jeg er nå bare litt tjukk i hue. Jeg synes kunstig intelligens er et dårlig begrep, fordi intelligens er så lett å forveksle med noe entydig godt og overveldende positivt. Kunstig intelligens er noe helt annet enn menneskelig intelligens, oppstår på en helt annen måte, og kan ende opp med mye vrøvl, usannheter, og feil. Omtrent som vi homo sapiens har ujevn tankekraft , men vi tenker på en annen måte.   KI bør vi være kritiske til, men KI er også mye som også kan være ekstremt nyttig, ved at vi kan få kunnskap vi ikke visste vi manglet, og som vi eller ville brukt svært lang tid på å finne ut av uten enorm regnekraft i datamaskinene.  Og som kan innebære at vi kan gjøre viktigere ting enn vi ofte må gjøre idag. 

Et av de store spørsmål som hun er innom er om vi mennesker kanskje nettopp ved å bruke KI kan bli mer kritiske, og dermed kan ha håp om å kunne bruke denne teknologien på en nyttig måte, og ikke til destruksjon av samfunnet. Et annet grunnleggende problem er at vi ikke har full innsikt i hvordan den kunstige intelligens egentlig oppstår, det er en «Black box» vi ikke kan åpne for å etterprøve sluttdata som vi får. Tankekors.

Denne boka anbefales alle som vil begripe litt mer av noe vi bør ta på ytterste alvor. 

Ikke i fremtiden, men nå. God lesning!

Oslo, høsten 2023.  

Maryanne Wolf har skrevet en bok som omhandler hvordan teknologien påvirker hjernen, og våre lesevaner. Det er må en måte et kampskrift som i stor bredde dokumenterer hvordan digital lesing med stor mengde fragmentert lesing hindrer oss i å faktisk klare å lese tyngre stoff, som kreves av oss i en moderne verden. Vår hjerne er laget slik at vi får språk så lenge vi bli utsatt for det, vi ser uten å anstrenge oss, men å lese må faktisk læres, det er hjernen egentlig ikke bygget for, hjernen kan ikke det av seg selv. Det vi leser, og hvordan vi leser påvirker hvordan vi tenker, og dette har endret seg veldig siste 30 årene. Hun beskriver hvordan hele hjernens ulike deler er i samspill når vi tolker tegn (bokstaver), og hvordan «dyp» lesing aktiverer mye større deler av hjernen enn digital flimmer-lesing  på en skjerm. Boka har mange  av god sitater som underbygger viktighet av lesing, særlig fra tidlige barneår, og bl. a hvordan vi orienter oss i en «historie» – et narrativ der vi oppfatter virkeligheten som en sammenhengende historie, som vi kan relatere oss til. 

Noe av boken blir litt vel heftig fordi den omhandler amerikanske skoleforhold med mindre relevans for oss, mens andre deler av boken ga meg stor leseglede. Neppe en bok for alle, men mye  av boka er givende for oss som er lidenskapelig glad i bokstaver i rekke. 

Oslo , høsten 2023

Vigdis Hjort blir bare bedre og bedre. Setninger som er hugget i stein, som viser oss vei enda nærmere realiteten hun beskriver, og som hun har dvelt ved en stund. Gjennom flere bøker. Jeg likte forresten godt forrige bok (Om 15 år. Den revolusjonerære våren).   Hun skriver svært godt om smerte og opplevelser med dysfunksjonelle foreldre, eller familierelasjoner.  

Jeg faller lett for bøker jeg vil fange sitater fra, et sitat må med her: fra s.11 . «At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, kan være sannere»

Jeg forholder meg likevel til det jeg leser som fiksjon, det er jo en roman, eller?

Men som alle god tekster, så setter denne teksten seg et sted mellom gåsehud og hikst. Den er rå og gripende, og jegpersonen blir svært levende. Dette er en bok om svik og overgrep, og hva som kan skje i ganske «vanlige» familier.

Det er en ganske tynn bok, men verdt kiloprisen, og kunne for meg gjerne holdt meg i en skruestikke enda en stund til, enn de få timene den gjorde det.  

Oslo, 4 September 2023 

Til tross for Houllebecqs berømmelse som en av Frankrikes største nådtidsforfattere har han aldri nådd helt frem til min (mellomstore) stabel, der bøkene kjemper om å komme i mine hender, og hvor jeg på diktatorisk vis velger ut den neste boka, ofte litt tilfeldig, og alltid etter lystprinsippet. Noen kommer aldri opp på pallen, helt ufortjent.

Han har virket så lite tiltalende i sitt ytre, og ikke minst i sine uttalelser om dette og hint, men et insisterende råd fra en god venn gav meg en dytt: Nå må du til pers, glem sveisen og krangel om pornofilmdeltagelse, mannen kan jo skrive! 

Jada, jeg er overbevist: tilintetgjørelse er en fryd å bruke tiden til. Selv 650 sider klarte jeg, dog kunne nok noe vært kortet litt ned. Men kombinasjonen av en drivende historie, med nogenlunde troverdige hovedpersoner, en ramme av politikk, og samfunnskritikk, men først og fremst godt språk og veldige gode beskrivelser av nære relasjoner over tid. Mon tro om jeg ikke vil ha mer av samme forfatter. 

Hvaler / Brønnøya , august 

Boka finnes også på norsk, men denne gangen ble det engelsk paperback, og språket er ikke vanskelig engelsk.  Kurkov er en av Ukrainas store forfattere, og hans mest kjente bok «Døden og pingvinen» er oversatt til mer enn 30 språk. Anbefales også å lese!

«Grey Bees» er nok en gang en varm og underfundig historie, men humoren i boken har et betydelig mer dystert bakteppe enn i forrige bok. Hovedpersonen,  Sergeyich, er  birøkter, og biene gir livet hans innhold, i en ellers litt trist biografi, forlatt av kone og  barn, og bosatt i «ingenmannsland» , en forlatt landsby i Ukraina, med krig på alle kanter. Der får vi en god skildring i krigens hverdagslige gru, men også de små gleder. På en måte som ganske stillferdig, og humoristisk  og uten fakter tar for seg det ganske konkrete dagliglivet. Han har kun en nabo, som omtales som «frenemy», altså en fyr han absolutt ikke liker. Det beskrives et beskt og varmt samspill som er ganske rørende, og kanskje litt typisk Kurkov. Siden drar Sergyich hjemmefra for å gi biene sine et bedre liv, litt unna fronten, og ting skjer.  Jeg skal ikke røpe det som skjer, men kun fortelle jeg synes boka var en skikkelig leseverdig, og jeg leser gjerne mer av samme forfatter. Grå bier heter boka på norsk. 

Hvaler /Oslo /Brønnøya , sommeren 2023 

Hva får meg til å kjøpe noe sånt ? Jo, er overhørt intervju på radio med forfatteren.

Boka har undertittel : «Om meningsløshetens psykologi og eksistensielle samtaler», høres jo litt tungt ut, tja, men er godt og lekent skrevet. Boka er skrevet for helsepersonell for at de skal ta eksistensielle aspekter inn i sine samtaler med pasienter. 

Ergo bør man kanskje være både helsepersonell og ha et viss iboende  trang til å lese en slik bok for å få utbytte av den. Den er ganske lett å lese, og er tankevekkende, uten å bli insisterende, eller komme med enkle løsninger. Den er også befriende selvuhøytidelig. Et poeng jeg  tok med meg var refleksjonen over at ting godt kan være litt meningsfrie, altså, er der ikke bare mening og meningsløshet, men ofte noe som kan plasseres midt imellom, av og til kan vi si endel ting hører hjemme  i denne kategorien. For eksempel å vaske tøy, eller handle mat i hverdagen.  Boka tar også opp presset vi har for å tillegge alt mening, at det kan bli usunt, og da kan det være godt å falle ned på litt meningsnøytalitet. 

Litt artig og sympatisk bok som selv forfatteren sier neppe er helt nødvendig å lese for å finne mening i livet, men jeg tror egentlig ikke kan trenger å være helsepersonell for å finne interessante refleksjoner her. 

Oslo , sommeren 2023 

Dr Peter Attia: Outlive: The Science & Art of Longevity  (Vermillion, 2023) (eng)

Tips om denne boka fikk jeg fra neste generasjon i familien, som med det vel antyder at de vil at vi seniorer skal leve lenge – og ikke minst få best mulig alderdom. Boka er på ca 400 sider, og er et evangelium for å gjøre smarte endringer i vår rutiner som kan veie opp for genetisk risiko for sykdom. Først og fremst er vi riktignok mest en trussel for oss selv ved at vi har mangefulle rutiner for å holde oss i form, og kanskje også når det gjelder ernæring, eller ivareta egen psykisk helse.

Boka er en klassisk amerikansk «selvhjelps» bok , didaktisk overtydelig, men den er  også et lite oppkomme av   av facts som kan glede en doktor som er rusten på både fettsyrer og kunnskap om fx næringsmidlenes biokjemi. Han deler budskapet  opp i fordøyelige bitrer, og det meste er om overvekt (ernæring), hjerte-kar-sykdom, kreft og mental helse. Overordnet er budskapet forebygging, og å fortelle oss at vi må starte nå å bygge oss opp til å tåle å bli gamle, for å opprettholde de funksjoner vi trenger for de gode liv, ikke nødvendigvis de for lange liv. Jeg fant mye lærerrikt, og noe å ta med inn i hverdagen: Trening er superviktig for alle tema han tar opp ,både  utholdenhet, styrke og balanse må vi ta på alvor. Trening hjelper mot alt – som vår PT i BOF ( Boys of Frongerparken) også vil heie på, ikke sant Frode ?

Noen råd vil vi helst ikke ha fx hvor lite sunt alkohol er, men det kan hende det drypper noen avholdsdråper ned i drinken, hvem vet. 

Jeg synes jeg fikk noe ut av boka, og den var differensiert nok til å gi den troverdighet i overordnet budskap -TRENING  , og ikke minst i referansene til forskning. 

Hvaler/ Brønnøya juli 2023

At det kommer storartede romaner fra russiske forfattere akkurat nå under Putins aggresjonskrig, er et paradoks, og kunne få noen til tenke at vi burde la være å kjøpe en bok skrevet av en russisk forfatter. Nei, ikke denne boka. Velg en annen bok hvis du er for boykott. Denne bokas forfatter har forlengst emigrert, hun er som hun skriver i forordet inderlig motstander av krigen, og hele bokas tema er nettopp de som nektet å la seg kneble, og som kjempet mot de autoritære, aggressive og voldelige makthaveren i Sovjet-tiden. Vi følger et yrende rikt sammensatt persongalleri, knyttet til de tre hovedpersonene. Vi følger Ilja, Mikha og Sanja gjennom barndom, kjærlighet, vennskap og lojalitet, giftermål  og skilsmisser, flukt og sykdom,  gjennom flere tiår, fra 50 tallet til 90-tallet. Vi går ut og inn av de små, mugne leilighetene, vi hører om død, krig og angiveri og ubrytelig  lojalitet, og vi får en økt forståelse for dette folkets evne til å overleve i et flod av løgn, barbari  og overgrep mot alt som vi oppfatter som anstendig menneskelighet.

Dette er en rik bok, man kan bli litt matt av alle navnene, men det hjelper å ikke være så nøye med å kjenne alle igjen, for de dukker gjerne opp på nytt etterhvert i teksten.  Men du verden så fortryllet jeg ble av alle historiene, som er så rike, og mangfoldige,  som bladene på et stort ospetre. Teksten vibrerer, og vi drives fremover av de mest hårreisende fakta, oftes bygget på relasjonene til dem vi blir kjent med. Ergo nøkternt og varmt , dette er ikke en GULag- roman der vi får den nære skildring av leirenes gru. Derimot  lærer vi  mye om vilkårlighet, om de autoritære strukturers evne til å bryte ned  alt og alle, og om den total mangel på sivil trygghet som hersker i dette landet vi idag kaller Russland. Kanskje vi lettere forstår hvordan mange russere lar seg forføre av Putin inn i det apolitiske, det er forbannet farlig å gjøre noe annet. Det får våre hovedpersoner erfare i et litterært storverk.  

En bok det er lett å anbefale. 

Oslo , mai 2023. 

Endelig er det kommet nok en nydelig bok av Elisabeth Strout, nok en gang en bok om Lucy Barton, som noen sikkert  kjenner fra tre tidligere bøker, den forrige  fra Åh, William (2022). Den nye boka utspiller seg under den siste coronaepidemien. Lucys eksmann William sørger for å bringe Lucy og seg selv ut av N.Y, og handlingen er lagt til et landlig område ved havet. Strout beskriver pandemiens mange nyanser på en lavmælt og virkningsfull måte. Dommedag, politikk og praktisk hverdag går hånd i hånd. Venner og familie blir syke, noen dør, og det er mye usikkerhet i tilværelsen. Kammerspillet med William utvikler seg fra forrige bok, og Lucy reflekterer over tilværelsen med sine sedvanlige tilbakeblikk på egen oppvekst, og livet som var. I perioder preges hun av angst og fortvilelse med tanke på fremtiden, men etterhvert også av en gryende tro på at det er en fremtid for dem også. Av og til dukker tidligere romanpersoner opp, de oppleves som gamle kjente. 

Dette er også en bok som handler om livene som blir som de blir, som må leves, til tross for smerten, og om det som skjer med oss når vi blir eldre. Som alltid er hun mesterlig med stillferdige virkemidler  til å beskrive livet på en troverdig måte. Som det alltid er med gode bøker, litt trist å legge fra seg. 

Oslo April 2022

Gaute Grønstøl : Vipa: kamp og kurtise i kulturmarka  (2018, eget forlag)

Jeg er blitt kjent med Gaute Grønstøl, biolog med doktorgrad på vipe. Han har skrevet en liten og fascinerende bok om denne vakre fuglen – en liten fugl de fleste ikke kjenner. Men det gjør Gaute, og han har lang fartstid både som forsker og formidler, og er ikke minst ekspert på nettopp Vipa. 

Vipa er en kortdistansetrekkfugl, og regnes som fylkesfugl i Rogaland. Vi østlendendinger kan derfor kanskje tilgies for å ikke være helt oppdatert på denne særdeles vakre vadefuglen med den karakteriske fjærtoppen på hodet. Vipa er dessverre utrydningstruet, og bare det burde være grunn nok til at fuglen burde få større oppmerksomhet. Den trives godt i landbrukslandskap, men kan derfor også lett bli utsatt for bondens våronn. Vipas hekkeplasser er ikke synlige i åkeren, og maskinene kan utløse ufrivillige massakre. Vipas skjebne er derfor avhengig at bønder og folk flest klarer å beskytte hekkeplassene. 

Boka har mange flotte bilder, fotografert av forfatteren selv. I ordvalg og stiltone personifiserer han vipas liv og levned med dyp innsikt, sjarm og humor. På glitrende, moderne nynorsk bringer han leserne inn i vipas underfundige liv, slik at vi nesten kjenner oss igjen. Ettersom min generelle kunnskap om fugler er mangelfull, ble boka også en fin anledning til å lappe noen større hull i fuglekunnskapen. 

Oslo , April 2023. 

300 sider vitenskapshistorie om hvordan en celle styres, er nok ikke noe for deg, hvis du ikke har en trang til å lese litt sære bøker om små fenomener. En anmeldelse i Tidsskrift for den norske legeforening brakte meg til denne boka. En svært velskrevet bok med mange detaljer. Den gir likevel en svært innsiktsfull fremstilling av hvordan ulike forskere i løpet av de siste ca 130 år har bidratt til kunnskap om hvordan celler er bygget opp. Den beskriver hvordan informasjonsflyten skjer i de ulike organellene, som er knyttet til  intracellulær lokalisering.  Boken er en hyldest til Günter Blobel som fikk Nobelprisen i 1999, men er i tillegg et vel av refleksjoner om hvordan kunnskapen har oppstått over tid. Boka krever litt sans for medisin og biologi, og er nok for de få. Jeg fikk flashback til forelesinger fra studiet, den gang krøllet jeg ørene sammen så godt jeg kunne, dette kan jeg da neppe få bruk for? Nei, jeg har klart meg uten, men boka var artig likevel. 

Brønnøya, Asker, Påsken 2023 

I et kort øyeblikk av bok-mangel-angst på Gardermoen så jeg denne boken, som jeg nok hadde tenkt å lese for noen år siden. En ganske tynn bok, godt egnet for en kort ( økologisk moralsk midt på treet) tvilsom flytur, for å stå på nedoverski. Boken er en god historie om en mann som lever et ganske enkelt, men helt liv, idet han som de fleste utsettes for prøvelser og naturkatastrofer, kjærlighet og sorg, krig og utstøtelse. Men boka er også en rørende historie om kjærlighet, og i å fine mening i de såkallt små ting, det som faktisk er våre realiteter,  livskraft, og tilpasning til omstendighetene. Boka ga meg noen fine timer i selskap med Andreas Egger, i et Alpelandskap jeg akkurat oppholdt meg i. 

Oslo Feb. 2023

Hjelper det mot ensomhet å lese en bok om tema? Litt. Fordi man føler mindre på ensomhet når man leser, og fordi boka gir endel innsikt som basis for å tenke over egen ensomhet. Hvis man er ensom. Jeg lese boka mest som en del av forbrede meg til å ha Hilde Østby som gjest i min podcast med tema berøring. (Huden snakker, episode 23). Hilde skrev en kronikk i Aftenposten med tittel «Hudens ensomhet», som jeg falt for. Ergo er jeg ikke helt nøytral i min omtale. Men som alltid er hensikten med mine omtaler å formidle mine subjektive opplevelser av en bok, og ikke å  være objektiv. Boka er sympatisk, den har et vell av referanser og refleksjoner om tema, som særlig beskriver omfanget av problemet, og sammenheng med oppvekst, utstøtning og vårt behov for anerkjennes – og å bli sett. Sapiens er og blir gruppedyr, og vi trives ikke alene. 

Jeg selv opplever ensomhet iblant, som en sykdom. Ikke av de mest alvorlige, men noe som smitter inn i resten av livet som et klister som hindrer alt det gode i livet til å komme helt til sin rett. Litt som røyk som fordeler seg i all luft som er til rådighet. Det som duger mot ensomhet er ikke primært bøker, men berøring: både i gode dialoger, og hud som deles. 

Oslo, januar 2023