Claus Leser

Tittelen på denne boka fikk meg til å rygge unna i flere mnd, før tilslutt nysgjerrigheten vant over irritasjonene over en litt sær tittel. Nå som boka er lest, synes jeg tittelen er meget treffende for innholdet.  

«Sameproblemet» er  en strålende bok ! Kathrine Nedregjord har valgt en helt annen måte å si noe om urfolksutfordringer enn Tommy Orange. Hun har en veldig var og crecendo-aktig  måte å utsette oss for dette tema på. Stillferdig, men like vel fokusert blir vi dratt inn i problematikken, hun veksler mellom jeg- personens eget perspektiv via oppvekst og nåtid, til å skrive  om den nylig avdødde bestemorens liv  – som menneske med samisk bakgrunn. Den vekslingen er lett og ledig, fungerer bra . Hun beriker oss med kunnskap som bringer oss bort fra klisjeene om hva det vil si å være et menneske med samisk kulturbakgrunn. Hun viser oss hvordan dette også har relevans for  hvordan minoriteter generelt blir overkjørt av majoritetene, ikke nødvendigvis i ond mening. 

Hun inntar ikke sjelden et metaperspektiv, og stiller spørsmål om hun forsøker å besvare, men ikke uten tvil,  eller forsiktighet med å tegne  altfor mange streker under svarene. Jeg elsker hennes detaljrikdom i språk, hennes insisterende budskap uten bombastiske konklusjoner.  

En ganske enestående klok bok som fortjener sine priser (Brageprisen 2024), til tross for at den egentlig er en ganske snål roman.

PS: Hvis du må velge mellom to urfolk – velg samene !»

Hvaler og Brønnøya , juli 2025. 

Gode anmeldelser ledet meg til denne boka, som er et gnistrende portrett av alt det gale  urbefolkningen i USA har blitt utsatt for gjennom mer enn 150 år, de vi tidligere kalte indianere. 

Vi følger en liten slekt gjennom flere generasjoner, og ender opp med en nåtidsbeskrivelse av USA med opioid-skandalen som bakteppe. 

Tommy Orange har urfolkopprinnelse selv, og denne boka en detaljert historie om fremmedgjøring, og om hvordan urbefolkningen har blitt fordrevet fra sin egen kultur, sine stede , sitt tilhold i verden, og ikke minst hvor brutalt dette har blitt på individnivå.

Boka er ikke årlig skrevet, snarere tvert imot, men jeg opplevde at begredelighetene ble så lasset på hverandre, at jeg underveis  ble litt utmattet av mengden tristesse. 

Jeg synes siste del av boken der vi møter de siste etterkommeren i slekten fungerte best, der vi får mer sammenhengende  historier som jeg kunne lettere  relaterer meg til, og slik også nyte bokas litterære kvaliteter. 

Boka ga innsikt i et tema jeg ikke har forholdt meg mye til før, en type innsikt som ikke bare har satt seg i hodet, men mer i kroppen. Urfolkenes  livsbetingelser  har blitt pulverisert av det moderne  hvite Amerika på ulike måter  – Tommy Orange får dette tydelig frem. 

Hvaler /Brønnøya,  Sommer 2025

En ny stemme, vant Sverige Radios Romanpris 2024. Deilig å oppdage nye stemmer, synd hun ikke har rukket å skrive flere bøker, men start med denne. En skikkelig varm, sterk og var fortelling som absolutt anbefales. Historien om hvordan ulike, litt vindskeive personer havner i et felleskap på utsiden av det ordinære samfunnet, de danner en tue, ikke ulikt en maurtue, der alle på et vi bidrar , med like roller, men i samspill og gjenklang . Her er stoff til ettertanke, det er «slow living» på godt og vondt. Fordi hun greier å skape flere dimensjoner, både i personskildringene og i selve plottet, så blir det en veldig fin leseropplevelse. Varm anbefaling- hvis du bare rekker en bok i sommer- gå for tua !

Hvaler/Brønnøya juni 2025. 

Nok en ikonisk Solstad roman. Enda litt tynnere bok, der vi møter nok en gymnaslærer, Elias Rukla. Her får vi en  fortettet historie om lektoren som bygger opp en fortvilelse som ender i et brak , et fall, og en retrospektiv refleksjon over det hele. Nok en gang: troverdige personskildringer i en bok uten overflod av punktum, men med et gjennomgående driv som holder meg i ånde. Jeg tror det må bli enda en Solstadbok til i sommer.

Oslo, juni 2025. 

Litt skamfull over å ha lest så lite av Solstad da han virkelig «rulet» og dominerte på 80 og 90-tallet, er det fint at det nå, etter hans død, dukker opp pocketutgaver av de beste bøkene hans. 

Gymnaslærer Pedersen er en herlig, heseblesende, men akk så presis og underholdene bok som omhandler hvordan deler av en hel generasjon omfavnet  den religiøse ideologien som ble kalt M-L bevegelsen. For oss som hadde liten berøring med dette politiske fenomen da, er boka en ypperlig måte å bli oppdatert på sin egen tidsepoke. Det som gir boka det viktige ekstra, er hvordan Gymnaslærer Pedersen reflekter over sin egen rolle som ihuga M-L er, og hvordan gapet mellom norsk virkelighet og de totalitære ideologier så lenge blir fornektet av M-L bevegelsen.  Men det er jo først og fremst den spenstige teksten som gir den store leseropplevelsen. 

Oslo , juni  2025

Jeg tror mange kan slippe å lese denne boken ved å lese mine vurderinger. Hartmut Rosa er en meget kjent tysk  sosiolog, og hans siste bøker som beskriver den verden vi lever i nå, har fått mye oppmerksomhet, også med positive anmeldelser i våre mest populære kulturmedier her i Norge. 

Denne boka er en slags oppsummering av tidligere bøker. Tittelen akselerasjon sammenfatter det at alt går så mye raskere nå enn før, og er en diagnose på samtiden som han ser overalt, og som mener er det mest arketypiske fenomen i vår tid. Diagnosen kan vi kalle det, og det er lett å være enig med mye av dette.  Resonans er på en måte kuren mot sykdommen akselerasjon. Resonans er et fint ord, gjenklang er det norske ordet. Med det mener han at vi må stoppe opp ved det som gir gjenklang i livet, om det er  relasjoner, ting eller arbeid.  Gjenklang er møtet mellom oss,  der vi i felleskap med andre skaper som noe nytt, noe som kan forandre oss på en positiv måte . Dette utdypes med mange ord, og laaange lyske setninger. 

Jeg liker at essensen av det hele kokes ned til to ord, men jeg tror ikke alle trenger å lese 160 sider om dette, som nok ikke er sååå originalt som noen vil ha det  til.  Men har man en hang til slike bøker, har jeg vært borti mye verre.

Oslo , mai 25. 

Nok en god bok av Elisabeth Strout, hennes varme prosa med stillferdige betraktninger  om  en knippe vanlige mennesker i i en amerikansk  vestkystby, denne gangen med Lucy og hennes venne Bob  i hovedfokus. Hun trekker inn mange av sine tidligere romanfigurer , mennesker  vi har møtt før. Kanskje  for meg –  et litt vel  folksomt univers – før det trer  frem litt  to mer tydelig hovedtema, en kriminalhistorie og en kjærlighetshistorie. Denne utviklingen gir meg det løftet jeg trengte for å virkelig kose meg med boken. 

Oslo, mars 2025. 

Denne boka har vunnet det prestisjefylt Booker prisen 2024, og jeg var ganske full av forventninger da den nå i februar endelig kom ut på norsk. Det er en meget uvanlig  og orirginal roman, som beskriver livet på en romstasjon som går i baner rundt jorda. Den et meget nøye i sine beskrivelser av forholdene på romstasjonen, og vi blir litt kjent med astronautene, der de svever rundt vektløs, og tenker sitt: Omløpet rundt vår klode, der de i løpet at et døgn opplever 16 soloppganger og like mange solnedganger, blir beskrevet , blandet med hverdagslivet  i romstasjonen iblandet private filosoferinger om egne liv i relasjon til den blå planetene under dem. Hun må ha gjort vært grundig forarbeide for å  beskrive forholdene slik hun gjør. Imponerende i seg selv, og skikkelig voksenopplæring for meg.

Som roman betraktet er denne boka kanskje ikke spesielt god, men jeg opplevde å bli dratt inn i astronautenes refleksjoner på en måte som lignet en slags meditasjon , fordi deres perspektiv  på livet fra romstasjonen – også ga meg et helt nytt utkikkspunkt. Det var spennende å  ta inn over seg. 175 sider er ikke så mye, men kanskje akkurat nok?

Samantha Harvey har skrevet flere bøker, ser ikke bort fra at jeg vil snuse litt på noe av det. 

Oslo , April 2025

Ved å lese «Intermezzo» oppstod et behov for å snuse litt mer på Sally Rooneys øvrige bøker. Hun har en egen stemme, og er god til  beskrive hvordan små grupper av unge mennesker interagerer, både i tanker og relasjoner. Denne boka gav meg mindre enn «Intermezzo». Jeg synss ikke de fire hovedpersonene ble helt troverdige. Ikke dårlig, men ikke så bra som «Intermezzo». 

Oslo, april 2025

Det var deilig å få en så vital bok i hendene. Noveller er ikke så hverdagslig for meg, men jeg gjorde et unntak for Lars. Det er en ujevn blanding, men flere høydepunkt er sååååå bra at jeg tåler godt noe litt mindre storslagent innimellom. Ergo , anbefales på det vameste, her er mye å glede seg over. 

Oslo , mars 2025 

En nydelig historie, Sally Rooney er en av Irlands store nåtidforfattere, mange husker den gripende TV-serien «Normal People» ,som bygger på en av hennes tidligere bøker.  

Intermezzo er historien om to brødre i Dublin, faren dør og deres liv over noen få uker rulles opp. De har 10 års aldersforskjell, og de er ganske  ulike personer, men de er brødre på godt og vondt, og vi blir godt kjent. De står begge i kompliserte relasjoner, møter verden  og hverandre på ulikt vis- Men begge har evne til å elske og begjære.

Kanskje er dette en fortelling  om at vi mennesker ofte forsøker å få til så mye, at omstendighetene burde være andreledes, mens vi glemmer å ta inn over den virkelige verdens skjønnhet, selv om den avviker fra «burde» verden. I våre bestrebelser om å oppnå «burde»  fucker vi det til i våre relasjoner. 

Sally Rooney  er svært god til å beskrive det indre livet , det som forgår inne  hodene i sine karakterer,   og det er en ømhet  i hennes personskildringer som jeg opplever som noe nytt og  spesielt. Man blir glad i alle karakterene, uansett om de gjør ting man kanskje helst burde la være.  Hun skriver varmere enn Ian McEvan, mer ordrikt enn Elisabeth Strout. Kanskje litt ordrikt av og til, men hun driver likevel  handlingen videre, her er det bare å la seg rive med. Det er ikke så lett å glemme våre hovedpersoner. Jeg leser gjerne mer av Sally Rooney 

Oslo primo 2025, da Sp. røk ut av regjeringen og Stoltenberg kom hjem.

Hva gav meg dragning mot denne boka? Psykologien eller soveposen? Ellers hennes direkte blikk på meg på omslaget?

Kombinasjonen. Jeg trivdes godt med en bok som jeg oppfattet som litt diffus på hvor den skulle ta meg hen. Hva er det hun vil si meg? Promotere kontakt med naturen som psykologisk viktig? Pakke god hverdagspsykologi inn i en historie som folk blir nysgjerrig på?

Boka er en ganske omstendelig forklaring i hvordan vi psykologisk  ofte havner på steder vi ikke ønsker oss, og beskriver med mange ord metoder for å bli mer kjent med våre følelser, metoder for å finne følelser som er lite tilgjengelig for oss. Alt knyttet til hennes egen «oppvåkning» i forhold til å bruke naturen som  et sted hvor man kan få kontakt med seg selv  –jeget  i samspill med noe større, og fraværet av det fragmenterte bylivet. La oss kalle dette  Johannes metode: Stopp opp i livet, prøve å finne ut hva som skjer med oss kroppslig og emosjonelt  når vi opplever godt og vondt. Ved å beskrive de ulike måtene vi i hverdagen unngår å komme i kontakt med våre genuine følelser, viser hun oss mekanismene for dette, og viser oss måter å avdekke følelsene som vi ofte avviser, fordi de kan gjøre vondt, eller fordi vi rett og slett har vent oss av med kjenne etter. Jeg har opplevd boka som en slags meditasjon, der jeg ved å være i hennes tekst har fått frem noen følelser, og også tanker om hvordan jeg er låst i gamle reaksjonsmønstre som kanskje ikke er så hensiktsmessige i dag. Jeg er ikke bedre rustet til å bli en god friluftsmann av boka , selv om jeg hadde et lite håp om noen tips a la Monsen på tur. Det er helt ok. Men Johannes metode vil jeg gjerne forsøke å spe livet med. 

Oslo, en snørik januar 2025.

Kort tid etter den fantastiske beretningen fra 1700 tallet, (Lungeflyteprøven), og vipps så kommer «Lorden», en slags bygdefortelling  på nynorsk. Jeg snublet litt på vei inn i romanen, ble forvirret,  la den til side, men der kunne den jo ikke bli værende. 

Jeg trengte bare litt tid på å selv bli  litt mer mottagelig, få opp appetitten: Dette er en betagende bok som beskriver vår gode mann, Jon Magne, og hans historie, relasjoner, og etter hvert, komplekse natur. Det hele er krydret med et slags kriminalmysterium, som bidrar til fremdriften. 

Boka fortjener å bli lest, en gripende historie, stor troverdighet i personskildringer, og dette miljøet, der absolutt alle har dobbeltnavn,  vil mange kjenne seg godt igjen i. Gled dere, jeg sikler allerede etter neste bok av Tore Renberg. Hvor tar han alt dette fra?

Oslo, desember 2024. 

Jeg har ingen spesiell hang til å lese bøker fra krigen, men ble nysgjerrig på denne, ettersom den har et budskap ut over en skildring av krigens forferdeligheter: Hvordan traumatisk hendelser kan sette spor i flere generasjoner. 

Boken er ganske kort, men er velskrevet og bredt reflekterende. To grundige kapitler beskriver hhv . bakteppet for hvordan familien ble fordrevet fra Pommeren i 1945-46, og en grundig beskrivelse av bestefarens krigstjeneste som soldat og offiser i Hitlers elitestyrker fra gjennom hele krigen.  Etter krigen ble bestefaren en meget velsett og elsket borger i det nye Tyskland, uten at forfatteren visste det minste om hans krigstjeneste. Kjernespørsmål i boken er hvordan det kunne være mulig at bestefaren kanskje var nazist hele livet, men ikke minst hvordan tausheten omkring alt som skjedde under krigen fra alle involverte satt spor til neste generasjon. Dette er en klok bok, fordi hun ikke faller for enkle forklaringer. Jeg er også født inn i en familie preget av krigen, ikke som en tysker i et land som har påtatt seg en slags kollektiv skyld, men som barn i en norsk familie med litt uvanlig mange helter og krigstraumer: En bestefar og en onkel begge skutt på Trandum som represalie, en far i Kompani Linge og en mor som var i London med sin “traumatiserte” familie mesteparten av krigen. 

Det er liten tvil om at mine foreldre var traumatisert av krigen, og at det preget dem, og oss, i mange år etterpå. De snakket ikke sine traumer, men det de ikke snakket om tøtt ut av sprekkene. Ikke helt som hos Leonard Cohen, der det kommer lys in gjennom sprekkene. 

Det var en annen tid, man skulle legge onde ting bak seg ved å tie, eller fortrenge. Traumatiske opplevelser gjorde dem sårbare for å slite med emosjonelle  utforinger i livet senere.

Jeg tror vi som havnet i dette post-traumatiske terrenget har opplevd noe som kan kalles «den hvite sorgen», et begrep som dekker en litt ubeskrivelig bedrøvelse over noe man manglet i oppveksten, foreldrene var ofte fjerne og lite tilstede for å møte oss emosjonelt.  Dette gjelder nok svært mange, foreldres traumer kan gjerne være annet enn fra krig. 

Takk Kathrin, for at du tok fatt i din egen følelse, og har skrevet slik en varm, grundig og klok bok om dette. 

Oslo , desember 2024 

Thomas Hylland Eriksen døde i høst, etter et særdeles aktivt liv, og de siste 8 årene i kamp med kroppen, etter at han i 2016 fikk bukspyttkjertelkreft. Usedvanlig lang overlevelse med denne diagnosen, og han fortsatte  å skrive bøker helt frem til nå i høst, og har vært mer produktiv enn de fleste,til tross for at han dessverre kun ble 62 år.

Desember og julen 24 har litterært stått i hans tegn, har lest på nytt også hans historie om sykdommen i boken “Vendepunkter” (red. Siri Meyer) fra 2021. 

De syv meningene Thomas har trukket frem er: Relasjoner, Knapphet, Drømmer, Langsom tid, Øyeblikket, Balansekunst,  og Å gi slipp.

Han innleder med å påpeke at vi mennesker i er «overutrustet», vi må søke mening, som andre arter neppe sysler med.  Vi kan på en måter ikke la være å søke denne meningen, og han har plukket ut 7 av mange  muligheter. Han er berømt for  sitt oppkomme av kunnskap, som han fletter sammen fra ulike fagfelt, og slik oppstår helt nye vevnader av interessante observasjoner, ikke sjelden koblet med egne erfaringer, eller litteratur. 

«Alt er ikke relativt, men relasjonelt» sier han og grunngir dette godt. At  knapphet er noe som gi mening, er litt mindre opplagt, men det er jo det knappe som er sukkeret på grøten , for å si det slik, men også knyttet til at vi ved å strekke oss mot  et knapphetsgode må skjerpe oss, streve, og det gir ofte mening å klare noe som er litt vanskelig.  Drømmer er knyttet til å kunne ha fantasi til sette seg mål som ikke er opplagte, noe som trekkes oss inn i en ønsket fremtid f.eks.(Ikke alle kaptilene er like lett å oppsummere). 

Langsom tid og Øyeblikket er litt to ulike sider av dette at vi må passe oss for å dytte for mye inn i tiden, alt flimmer vi tar inn og som ikke egentlig gir oss noe. Balansekunst er ganske selvforklarende, mens «å gi slipp» er  mindre opplagt, selv om det er relevant nok for oss alle ,ettersom vi alle vil dø,  og i ulik grad kan klare å forsone oss med dette . Bokas er en pocketbok de fleste har råd til, og jeg har trivdes godt med å ha Thomas med inn i noen desemberdager med tid til å lese en bok som utfordrer egne tanker på en veldig sympatisk måte, uten at han er påtrengende overklok, eller vanskelig tilgjengelig.   Hvil i fred Thomas, du har bidratt til en givende lesestund, nok en gang, og du har vært en viktig stemme i mange offentlige debatter, som vi vil savne.

Oslo /Paris /Hvaler desember 2024.