Claus Leser

I et kort øyeblikk av bok-mangel-angst på Gardermoen så jeg denne boken, som jeg nok hadde tenkt å lese for noen år siden. En ganske tynn bok, godt egnet for en kort ( økologisk moralsk midt på treet) tvilsom flytur, for å stå på nedoverski. Boken er en god historie om en mann som lever et ganske enkelt, men helt liv, idet han som de fleste utsettes for prøvelser og naturkatastrofer, kjærlighet og sorg, krig og utstøtelse. Men boka er også en rørende historie om kjærlighet, og i å fine mening i de såkallt små ting, det som faktisk er våre realiteter,  livskraft, og tilpasning til omstendighetene. Boka ga meg noen fine timer i selskap med Andreas Egger, i et Alpelandskap jeg akkurat oppholdt meg i. 

Oslo Feb. 2023

Hjelper det mot ensomhet å lese en bok om tema? Litt. Fordi man føler mindre på ensomhet når man leser, og fordi boka gir endel innsikt som basis for å tenke over egen ensomhet. Hvis man er ensom. Jeg lese boka mest som en del av forbrede meg til å ha Hilde Østby som gjest i min podcast med tema berøring. (Huden snakker, episode 23). Hilde skrev en kronikk i Aftenposten med tittel «Hudens ensomhet», som jeg falt for. Ergo er jeg ikke helt nøytral i min omtale. Men som alltid er hensikten med mine omtaler å formidle mine subjektive opplevelser av en bok, og ikke å  være objektiv. Boka er sympatisk, den har et vell av referanser og refleksjoner om tema, som særlig beskriver omfanget av problemet, og sammenheng med oppvekst, utstøtning og vårt behov for anerkjennes – og å bli sett. Sapiens er og blir gruppedyr, og vi trives ikke alene. 

Jeg selv opplever ensomhet iblant, som en sykdom. Ikke av de mest alvorlige, men noe som smitter inn i resten av livet som et klister som hindrer alt det gode i livet til å komme helt til sin rett. Litt som røyk som fordeler seg i all luft som er til rådighet. Det som duger mot ensomhet er ikke primært bøker, men berøring: både i gode dialoger, og hud som deles. 

Oslo, januar 2023

Endelig en bok som fortjener mye skryt, en av fjorårets beste, oversatte bøker? 

De som kjenner McEwan vet han kan skrive, dette er noe av det finest på flere år.

I 2019 kom «Kakkerlakken», en bitter «hilarious» satire over britisk politikk (Boris Johnson), men av hans romaner synes jeg «Lørdag» 2005, «Barneloven» 2015, og de tidligere romaner «Amsterdam» , og «Om forlatelse»,  er de som har grepet meg mest. 

«Leksjoner« er en fest å lese, den handler om hvordan livet stort sett blir til mens man går, og hvordan valg tatt ut fra tidligere erfaringer, gjør at man ender opp et helt annet sted, en det man hadde tenkt . Altså troverdig – slik er jo livet for de fleste av oss.

Nesten alle hans romaner har en slags twist, et vendepunkt i historien som endrer alt på et tidspunkt.

Denne boka har flere små slike vendepunkt, dvs det største er når han og hans lille sønn blir forlatt av sin kone. Det som gjør boka så bra, er språket som beskriver selve livet, slik det blir, men også i kontekst av ytre omstendigheter, både omgangskrets og lokale omgivelser, men også politiske hendelser og samfunnsbegivenhetenes rolle i livet.  

Tittelen «Leksjoner» peker på en dypt pregende erotisk relasjon, la oss si;  et overgrep, i tidlig ungdom. Dette preger ham rimeligvis , og legger grunnlaget for hans senere møter med kvinner. 

Historien utspiller seg i omtrent den tiden jeg har levd, så vi kan på en måte relatere en god del  av innholdet til eget liv. Roland, som hovedpersonen heter, er rett og slett en veiviser gjennom vår egen tid, med sitt høyst personlig livløp,  som er akkurat så fengslende som man kan ønske seg.

Oslo januar 2023. 

Hans roman «nullingen av Paul Abel fra 2018 leste jeg med glede, og ble i en sympatisk forfatter- samtale på P2 oppmerksom på boka romanen «Underliv». Men den levde ikke opp til forventingene.

Jeg sliter  fortiden med forfattere som skal være lit sånn «hurra-meg-rundt morsomme i teksten. Tema er jo litt artig, hvordan en litt mislykket fyr satser på erotisk postordre på et lite og gjennomsiktig sted på nordvestlandet.  

Men det hjelper ikke med en god ide når teksten i hovedsak irriterer. Jeg klarte ikke å lese hele boka, og bør derfor muligvis holde kjeft om romanens kvalitet, men stikkprøve lesning og ca. 100 siders lesing fra start var nok. Bom-kjøp. Sorry Bjørn.

Oslo, post nyttår 2022/23. 

Denne lille boken passer svært godt å lese nå rundt jul. Det et nydelig fortalt historie fra Irland, der kullhandleren Bill følges i noen få dager frem mot jul. Boken er så kort (103 sider) at en langnovelle er en bedre betegnelse enn roman, men det er akkurat passe lang for å fortalt akkurat denne historien. Det er godt å lese noe som setter seg litt i kroppen, og som sier noe om at en sårbar barndom kanskje kan avle en følsom og modig voksen. Forfatteren er godt kjent i Irland, og er oversatt til mer enn 20 språk. En egen stemme.  Er på tilbud på Nordli!

Oslo ,desember 2022. 

Det er vanskelig å ikke bli berørt av denne på mange måter stillferdige og henrivende lille romanen, som utspiller seg via en liten gutt som vokser opp under Iran-Irak krigen på slutten av 1980 tallet. Forfatteren som var gutt den gangen (f. 1980) , og hadde egentlig ikke opplevd annet enn krigstilstand: Han havnete etterhvert som flyknting  til Norge, er siden bosatt  i Oslo, og har utgitt bl.a diktsamlingen «Dyregravsmørket»  i 2006, men dette er hans første roman. Han har et nydelig språk, og er god til å beskrive detaljene som gir oss en følelse å ha vært der, han er god til å skildre det uforståelige i situasjoner han opplever som barn. Helt uavhengig at utviklingen i Iran akkurat i disse dager, som igjen har ført til at dette landets   tragiske skjebne har mer søkelys enn vanlig, så har denne  god-vonde  lesestund åpnet litt for min forståelse av krigens påvirkning på en helt vanlig gutt. Han havnet som alle andre barn helt uskyldig i en av historiens ubarmhjertige krigsskueplasser. Å skrive dette har kan ikke ha vært lett, men forhåpentlig kanskje også vært nødvendig. All ære, jeg leser gjerne mer av samme følsomme forteller.

Oslo , November 2022. 

Peder Kjøs er kjent psykolog og forfatter for mange, kanskje mest fra TV-dokumentaren «Deg mot meg».

Denne, ikke altfor tykke, men lett tilgjengelige boken  kjøpte jeg fordi jeg skal lage en podcast om tema berøring. Boka er tiltalende, Peder Kjøs skriver godt, har mange interessante referanser og refleksjoner, som spenner ganske vidt, langt utenfor berøring som er fysiologiske fenomen som oppstår i huden når vi tar på hverandre. Ergo : berøring er jo så mye mer enn bare hud, men huden er nå «min mann», og jeg plukket opp både sitater og refleksjoner som jeg drar nytte av når podcasten skal produseres om litt. 

For andre potensielle lesere : du må ha en liten trang for å skulle lese 200 siden om berøring, men Peders bok kan være et  fint sted å starte . 

Oslo, november 2022. 

Stopp, ikke løp og kjøp, legg boka fra deg, lat som du tok feil bok!

Agnes Ravatn har en spiss, og ofte  god penn, som er utmerket til essay om samtidsfloker. Selvironiske  og  oppkvikkend,  ved analyser av paradokser i hverdagen. 

Men denne boka er: Irriterende hurra-meg-rundt- ironisk, utroverdig (persongalleriet er hinsides karikert), og boka gjorde meg  verken lykkeligere, tristere  eller klokere. Det må sies å være en stor mangel ved bokstaver på rekke og rad. Dette besøket på x-fold- svaberget var et lite feiltrinn hos bokhandelen, og en av de minst givende leseropplevelser på ganske lenge. Grumpy ? absolutt!

Oslo /Paris oktober 2022

Boka ble anbefalt av god venn, og det har sine sider. Ved å oppleve hva andre leser og liker  lærer man noe om dem, og man holder ut selv litt tunge partier lengre – i denne meningstunge boka. Forfatteren er svensk litteraturprofessor på Yale /Harvard, og boka har blitt ganske berømt allerede. Kort fortalt: vi må konsentrere oss om livet vi har her og nå, ikke etterlivet, vi må leve (i erkjennelse av vi har kort tid, vi skal snart dø) for å løse nåtidens problemer, ikke for å komme til nirvana, eller oppnå noe etter vår død. Slik de store religioner stort sett legger opp til. Vi må sørge for personlig frihet til å omforme samfunnet til bærekraftige løsninger i felleskap. Vi må godta at alt vi gjør som er av verdi innebærer risiko, og vi må ta et oppgjør med kapitalismen slik samfunnet i større grad løser våre preserende oppgaver, og bort fra profitt som bærende motivasjon for drifting av samfunnet.  Det finnes ingen frelse, vi må dessverre holde på.  Martin bruker litteratur skrevet av de store tenkerne (Marx, Hegel, Kierkegaard, osv) for å anskueliggjøre sine tanker om dette, og også Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» blir viet endel oppmerksomhet. Men han slår oss ikke i hodet med alt dette, han tar seg tid til å forklare, og det tar jo litt spalteplass.

Som min venn sa, livet er ikke for pyser, og det gjelder også å lese denne boka. Å lese den krever tid og en god stol, og en liten dupp innimellom. Men den gir noen virkelig store nye tanker, som blir fremstilt på en svært grundig og forklarende måte. Dog ikke uten innsats å fordøye, selv om ikke teksten er spesielt komplisert for en ikke-filosof. Jeg har jukset litt, noe er ulest, mest fordi jeg ble så nysgjerrig på konklusjonene, men jeg må nok bla tilbake for å få med det jeg skulket. Selv en hel ferie på tog rundt i Skottland var ikke nok, dette tar litt tid. Med mening.

Umulig å ikke anbefale pga innholdets viktighet og relevanse for vårt samfunn og våre liv, og for meg personlig, innhold her for å  bryne seg  på i hverdagen. Men man må ha en viss appetitt på tema for å fordøye dette innholdet. 

Skottland, oktober 2022

Mathias Faldbakken har en helt egen stemme, og jeg liker alle hans bøker, ergo høye forventninger. Ganske så innfridde. Som tidligere en original historie, på grenser til litt vel utenfor det sannsynlige, men det gjør ikke noe. Her er språket hugget til,han lager nye ord, og det er skikkelig driv i i historien. Ord som mørnet, rakletet , lealaus, eller inntrykksøm gutt, eller beskrivelsen av Oslo «som pengende» by , gir en ekstra glede over det effektive språket. Og så er det morsomt, og ganske tragisk, ergo , litt som livet. 

Nok en meget god bok fra MF, stor lederglede, og forventninger til neste bok. 

Oslo , september 2022

For ikke å bli forutinntatt leser jeg bokanmeldelser veldig på skrått og med et lukket øye , men jeg vil jo også gjerne få ideer til hva jeg vil lese. Denne bok fikk mye skryt, men også litt tyn.

Jeg har lite å utsette på boka, men den traff meg ikke helt, den manglet for meg en slags grunntone i dramaturgien, men var klart leseverdig og jeg «likte den», men ble ikke begeistret. Veldig gode beskrivelser av hvordan alle forventningene vi har til oss selv ikke er helt kompatible, og hvor urettferdig vi føler vi blir bedømt. Kanskje hun er ekstra god til nettopp dette. Men så var det den røde tråden jeg ikke får helt øye på. Ergo: kan ikke hjelpe dere veldig mye i beslutningen om å lese boka. Men å løpe til bokhandleren er ikke nødvendig, rask gange holder lenge.

Oslo , september 2022

Særlig første delen av denne boken er for meg en fantastisk beskrivelse av barndom.

Det litt heseblesende beskrivelse av Paulas barndom – før det skjer noe som endrer alt, er for meg mesterlig, og resten av boka leses i ly av dette. Det skjer noe mye utover i boka som er viktig, og også godt beskrevet, men starten tar kaka.  Vanskelig å komme utenom for alle som liker Vigdis Hjorts måte å skrive på, og kanskje noen andre også.

Oslo , September 2022

Advarsel: Her kan det være en svært god ide å skjære unna. Til tross for at boken har noen svært underholdende sider innimellom, er mye litt for drøyt til å fenge meg. 

Veldig høy kilopris hvis man lager er nytelsesbrøk: Antall siden til glede og innsikt pr bokside.

Av og til er det slik, at en forfatter man blir veldig fascinert av viser seg å skrevet annet som oppleves desto mer skuffende. Er trøst: Boka var skikkelig tynn og liten.

Skårsrudstølen, Myking, september 2022

En julefortelling  i September ? Sent, men ganske godt,  har jeg lest denne lille boka  som handler om to jenter på Tøyen med en far som drikker for mye, og ikke klarer å ta vare på dem.

Historien har klare paralleller til «Piken med Svovelstikkene» , da det hele forgår rett før jul, og det er både kulde og sykdom. Det er en litt hjerteskjærende historie, men så avbalansert fortalt at den blir troverdig. Den minner oss om  at det i mange hjem er langt fra enkelt å vokse opp, og at lite er svart-hvitt i denne verden. Men det finnes medmennesker som ser, og som har meget stor betydning. Jeg vil tro litt større barn vil ha glede av dette, da handlingen jo finner sted her hos oss i dag – eller på Tøyen. 

Freiburg, september 2022

Ettersom ikke alle leser tysk, boka handler om tid, men også svært mye mer. For meg kan dette være årtes beste nykommer av utenlandsk forfatter. Oversatt til mer enn 15 språk allerede, burde boka også snart komme på norsk. Gospodinov er bulgarsk, og er godt kjent og feiret i hjemlandet. Forlaget Bokvennen fikk 2011 oversatt en tidligere roman: «Naturlig roman». Den venter på meg.

«Zeit Zuflucht» er en meget original historie om tid, fortid, fremtid, nostalgi, det vi glemmer, det vi har opplevd eller det vi tror vi har opplevd. Kan vi søke tilflukt i fortiden ? 

Forfatteren klarer på mesterlig vis å snekre sammen en historie så underfundig, klok og spennende at jeg ble drevet fremover med stor humre faktor.

I noen bøker er forfatterens jeg-stemme i veien for fortellingen, denne gang ikke.

Boken er også en aktuell kommentar til  vår samtid – en fragmentert tid med oppbluss av nostalgi og drift tilbake til gamle idealer, som kanskje ikke er løsningen for verdens utfordringer.  Meget elegant.

Hvaler, August 2020.