Claus Leser

Dette er en samling artikler Senneset har publisert siste 15 årene. Hun er utdannet sykepleier og journalist,  men er blitt mest kjent for sine skarpe artikler mot kunnskapsløshet, vitenskapsmotstand og vaksinemotstand. Hun får frem viktige poenger, skriver godt og vel begrunnet. Og i tillegg er hun ydmyk, og får også frem vitenskapenes iboende «svakhet: Alle kunnskap er midlertidig, og full av gråsoner og ufullkommenhet, som gjør den til offer for populistisk forenkling. Man trenger da en god penn som holder tunga rett i munnen.

Boka inneholder i tillegg en perle av et kapittel som heter «Kjære meg, hilsen jeg», som er dypt gripende,  og som nok flere kunne lære av – å reflektere over hvordan vi livet kan lære av egne erfaringer, og bruke det som resurs for livet nå!

Viktige budskap! Heia Ingeborg!

Bestum mai 2026.

Boka nominert til Nordisk råds Litteraturpris 2026 betyr at mange synes godt om boka, og Haugerud har fått mye åtgaum for bøker og filmer siste årene. Men han er ny for meg.

Historien handler om en homofil manns møte med en potensiell kjæreste.

En for meg ny, spennende, og litt irriterende historie . Jeg faller for den reflekterende stilen. For evnen til å beskrive hvordan ord kommer til kort i menneskers forsøk på å nå hverandre. Men likevel er jo ordene det vi har å by på. Jeg irriterer meg over det grunnleggende premiss som tillegges hovedpersonen, diakonen Johan. Han må velge, enten være diakon, sjelesørger, eller gå inn i en relasjon med hele seg, inklusive sin seksualitet. Dette umulig valget er for meg et grep jeg forgjeves lette etter å få oppklart i teksten, men jeg finner ikke dette, og det forstyrrer meg – hele veien. Som diakon, i sin yrkesutøvelse ville et slikt skille være absolutt nødvendig, men i privatlivet er dette for meg et  kunstig grep som jeg ikke finner troverdig. Men jeg kan ha oversett noe.   

Jeg er lite i tvil om at han har en helt unik forfatterstemme, men vil gjerne lese en annen bok, eller se en film fra samme forfatte før jeg kanskje blir mer begeistret.

Bestum, mai 26

Drømmen om å forlate det trivielle og konforme  livet er tatt helt ut.  Ikke til Toten akkurat, men vår mann velger en utfordrende tropisk  øy, Galapagos. Jeg blir umiddelbart fascinert av det svært poetiske språket, mens selve historien snubler frem. Vår manns forventninger om det vegetariske fullendte liv  blir slett ikke oppfylt, og vi er med på få gjennombrudd, og svært mange tilbakeslag. Mye skjer.

Historiens forløp  kan ikke røpes, men boka etterlater et slags økologiks og etisk undringsrom som det er fint å være i.

Det er en slags anbefaling. 

Bestum mao 26

En underlig  og original bok som utgies  både på nynorsk og riskmål i samme bok.

Den er kort, og med sine 126 sider kanskje mer en laaangnovelle?

Dette er historien om han som mister tissen sin. Den faller av, uten grunn, uten sykdom, og ikke minst , uten forvarsel. Det er lite hjelp å få i helsevesenet , og det hele tar av.  Etter at litt av min kastrasjonsangst har løyet, så kan jeg  mer nøytralt fortelle at dette er en ganske så fornøyelig historie. Vår man uten kuk går riktignok igjennom mange prøvelser, men etterhvert  så snur lykken seg. 

Erlend Loe må ha hatt det veldig gøy mesnt han  skrev, og jeg har hatt ditto glede. En litt rystende og veldig fornøyelig killevink til  det testosterondrevne kukokratiet!

Bestum mai 26

Nok en flott leseropplevelse. En bitte liten, inntørket familie i Vika på 70 tallet holder det gående på nesten 500 sider. Det går fint. Hovedpersonen er Gerd, som får en slags uforløst oppvåkning, mannen Gerhard som virkelig er en surpomp, og den klønete sønnen Kai. Som alltid  med LSC er det detaljene i språket, de subtile dialogene og personkarakteristika, og som alltid, det skjer i byen vår som vi kjenner igjen.  Denne gangen med den hjemmeværende, eller kanskje «overvintrede husmor» i fokus, og hennes ufattelige tålmodighet med sine saktmodige familiemedlemmer som bidrar til et dagligliv som er så magert at man virkelig vrir seg i stolen. Det sorgmuntre blir drevet fremover av en spenning – hva vil Gerd gjøre med sin nyvunnede attityde til livet, blir det en forløsning?

Lite kan røpes, og historien ser ut til å kunne trenge nok en bok. Det er meget imponerende av LSC å stadig pønske ut slike  historier, uansett hvor synd vi synes på de involverte, og hvor mye de snubler i seg selv. Det utrolige er at de er ganske troverdige, og vi heier på Gerd.

Bestum April 2026

Dette tynne boka på ca 130 sider anbefales alle oss som er litt urolige fordi vi synes det er vanskelig å begripe eller mangler kunnskap om de underliggende mekanismer for maktutøvelse og raske endringer  i vår tid:    Trump, Krig, tekno-oligarker med altfor stor makt, osv. Vi får ofte fragmenter presentert i media, men av og til trenger vi noen som kan fortelle hva som skjer bak det vi oftest får  glimt av i mediene.

Forfatteren er en italiensk diplomat som på en meget klar , og tidels spissformulert måte setter klare ord på det som skjer. Verden blir i økende grad styrt av ledere som tyr til handling og voldsbruk – fordi de har makten til det, mens kunnskap, regler, empati eller rasjonell konsekvenstenkning mangler. Boka refererer til virkelige hendelser, mange av dem er dypt rystende. Særlig historien om hvordan Mohammed bin Salman tok makten i Saudiarabia er skremmende, men klargjørende , for å forstå hvilken makt og vold som utøves. Ved å lese denne boka får man en  beskrivelse av hvordan verden styres i den  illiberale tid vi dessverre befinner oss, fortalt på en direkte måte, uten omsvøp.

Bestum, april 2026

Stor leseglede. Anbefales.

Ian McEwan har skrevet mange bøker og dette er en av de jeg har likt best.

Siden «Lørdag» ( Roman 2005) har jeg ikke lest noe bedre, selv om «Leksjoner» (2022) også var en svært god lesestund, for ikke å snakke om den lille boka  «Kakkerlakken» (2019), en bitende harselas over Boris Johnson, så  ironisk og forfriskende ubarmhjertig som kun en engelskmann kan komme unna med.

Ian McEwan skriver knakende godt, og når selve grunnrisset av historien er god i tillegg, så oppstår et driv gjennom boka som kort og godt sitter.

At han også denne gangen har en «tvist», et grep han nesten alltid benytter, der  det bygges opp en forventning om at noe skal skje – og så – tvist – så skjer noe helt annet, det har vi denne gangen også, og det føles litt som en gammel venn som plutselig dukker opp.

Boka er en historie som veksler fra år 2119 og nå tid, og er slik en slags dystopi og samfunnskritikk – hvordan kunne man (vi) la være å forhindre at alt gikk galt ut over i det 21 århundre?  Boka er også en bok om demens, en bok om alle livene som er noe annet enn det vi later som eller tror, og kanskje menneskets uendelig forfengelighet, men også vår evne til å finne oss til rette, selv i de grovest livsløgner. 

Bestum, mars 2026.

Hvorfor lete opp denne boka , en gammel bestselger, som knapt er å få tak i?

Jo ,fordi jeg ble nysgjerrig på hva dette kunne være, en historie om en mann som hadde en bokhandel i en båt  fortøyd i Seinen, vis a vis der vi ofte er i Paris, på Il St. Louis rett ved Notre Dame.  Bokhandleren solgte bøker han mente kundene trengte, som kunne være noe helt annet enn de de kom for. I dette lå de ideen om bok som droge, litteratur som helende medisin. En artig tanke i og for seg.

Tidlig under lesningen snek det seg inn noen tanker om at boka kanskje ikke var av ypperste litterære kvalitet, men den hadde en story med forelskelse og død som drev handlingen videre. En stund.

Dialogene er ikke alle like banale, men graden av usannsynlighet og manglede troverdighet i hele historien, slik den spiller seg ut, blir etterhvert øredøvende tydelig, og litt plagsomt.

Boka var en hyggelig følgesvenn frem til jeg ble lei av forutsigbarheten både i plott og detaljer. For en dag på stranden kanskje helt ok, men dessverre egentlig en bok som kan glemmes.

Oslo mars 2026

Tor Åge Bringsværd var en veldig produktiv  forfatter, og kort tid før han døde i 2025, ble Magnoliadamen gitt ut. Dette er en liten bok som man kan lese på en kveld. Jeg har hatt gode opplevelser med Bringsværd for mange år tilbake, han skriver lune fiksjoner, ofte med nyanserte og varme naturskildringer. Individer fra dyreriket er rikt representert.  Magnoliadamen er en sjarmerende kjærlighetsfortelling fra en tid da den ytre verden faller fra hverandre, en dystopisk fremtid som nærmer seg  sivilisasjonens sammenbrudd. Likevel er handlingen skildret med humor  og underfundighet. Menneskene har begynt å eksperimentere med å sette inn gener fra dyr i deres arvemateriale. Og denne kloningen er både til ettertanke og en satirisk kommentar til et samfunn i oppløsning. Boka er en verdig avslutning på et mangfoldig forfatterskap.

Bestum , 22 februar 2025

En sjelden perle av en bok, svært velskrevet med to av forfatterens onkler som hovedpersoner. Begge ble frontkjempere, overlevde såvidt, traumatiserte for livet, og de ble dømt for landssvik.

Torgrim Eggens gylne penn gir oss en medrivende og svært rystende anti-krigsroman uten å forenkle. Han forteller, forklarer, og unnskylder heller ikke: Hvordan er det mulig for to unge gutter på 30-tallet å utvikle seg til frontsoldater i den tyske nazihærs herjinger i Finnland og Russland?  Eggen er detaljert nok til at alle gråtonene kommer frem, noe som er befriende i forhold til mye annen krigslitteratur der det ofte enten er bare helter eller skurker.

Historien om Oddmund og Sigurd forsetter etter krigen. De får vanskelige liv, de er  ingen måte kommet uskadet fra dette. Vi følger brødrene gjennom barndom, oppvekst, og ungdomstid. Deres samtid blir skildret i det sosiologiske og politiske landskapet som hersket  i Norge på 30 tallet. Krigen, landsvikoppgjøret og etterkrigstiden blir brutalt formidlet.

Fortellingen om brødrenes vei inn i nazismen gir rikelig rom for refleksjoner om vår samtid, hvor fascistiske tankegods igjen er på fremmarsj i mange land.  Boken er viktig fordi den sier noe om at det er mange veier inn i radikalisering på individnivå. Det er ikke nødvendigvis dårlig oppvekst eller rådende samfunnsforhold som alene får mennesker til å ta så feilaktige valg i sine liv.  Det er kort og godt både forståelig og ubegripelig, og det gjør det desto mer skremmende. I forfatterens tekst kommer slike nyanser frem.

Anbefales – mon tror om andre romaner kan toppe «Blodet» i løpet av 2026!

Oslo, januar 2026

How Come? En så gammel bok? Jeg er så heldig å ha en fantastisk vevnad som som oldefar, skomaker Marius Johnsen, vevde på sin gamle dager. Vevnaden er en reproduksjon av maleriet «Kakaduene»  malt av den norske kunstneren Bruno Liljefors, og henger i Axel Munthes villa på Capri, San Michele.  Der henger maleriet fremdlees i det som er blitt et museum. Axel Munthe var en svensk lege som utdannet seg i Paris, og som ble overklassens lege i både Paris og Roma, men virket også i et meget farefullt liv som lege ved kolerapeidemier og katastreofer på den tiden. Han levde et spesielt liv, med meget stor omsorg for dyr, og brukt mye av livet til å bygge  sin bolig San Michele på Anacapri, på ruinene av keiser Tiberius´ palass. Det er passe korte kapitler, han skriver godt og underfundig og er ikke nådig med å beskrive sin til kortkommen – også som lege, og mange av  historiene er veldig fornøyelige.  Han beveger seg ikke helt sjeldent på steder jeg har vært, og dette gjør det artig for meg. At denne teksten kan fungere idag er  nok fordi han er en god forteller, men også fordi han ikke skåner seg selv  i omtalen, og har  noen  uforglemmelige  episoder på lur. En av de beste er om den alkoholiserte bavianene Billy, eller historien om kampen om å redde fuglene fra den bestialske fuglefangeren.

En mild bris fra en svunnen tid, en god lesestund.

Bestum , høsten 2025

Det er alltid interessant og meningsfylt å lese engasjerte fagpersoner som tør å ytre seg om kontroversielle tema i samtiden. Denne boka gir innsikt i arbeidet i BUP, og hvordan forfatteren som har lang erfaring i dette arbeidet opplever at et stor sakskompleks – mental helse  hos unge – ikke fungerer som det skal. Det er ikke bare om ADHD, som fortiden er svært hyppig tema i debattfora både i aviser og sosiale media, men boka favner videre. Hun tar til ordet for færre diagnoser, og mer  fokus på å hjelpe de unge  med de utfordringene de  har, uten å gå veiene om diagnoser som inngangsport for å hjelp. Boka er lett å lese, lett å forstå, og gir tanker for refleksjon, også for oss som ikke jobber med psykisk helse til daglig, men som også lever i et landskap av diagnoser.  Hun minner oss om at diagnoser kan bli til besvær, sjelden er endelige, og  får konsekvenser for dem som får dem. En klok bok.

Bestum , des. 2025.

En gave. Slett ikke uvesentlig bok. Særlig Trond Viggo  rekflekterer om livet som eldre på en god måte, uten å bli veldig snusfornuftig. Minner oss om at livet faser har utlikt fokus og koke råd om helse og lune betraktninger . Fikk mindre ut av teksten til Kristin Helle-Valle, de  er spedt inn i teksten, men var for meg mer  mal apropos, enn å bidra til annet en lett forvirring om hva tekstene forsøkte å formidle.

En tvers igjennom godlynt bok med poenger som druknet litt i en jevn flom av ganske selvfølgelelige tanker. Hyggelig å bli litt kjent med Trond Viggo, tross alt.

Indre Bestum, november 25 .

Ufred er en formidabel bok som sitter i kroppen lenge  etter siste punktum. Daglig blir vi  påført unyanserte nyheter om Russland, mens i denne boka får vi  mye mer. Fragmentene blir til dyptpløyende og rystende skildringer  av  samfunnsforholdene i et skakkjørt Russland.  Mer enn 500 sider er mye å svelge unna, men det er en god tekst med en komposisjon det er lett å følge, og som driver oss videre. Jeg syns hun er veldig flink til å la alle de stemmer hun introduserer oss for komme til ordet. Hennes kommentarer overdøver ikke enkeltmenneskenes historier. Boka er komponert i 5 deler, og det gjør det lettere å lese. Man blir ikke  utmattet av de mange sidene.

Den første delen handler om den usedvanlig  psykisk skadde og voldelige Wagnersoldaten Andrej, som nærmest snubler ut av Russland og inn i Finnmark. Fortellingen om Andrej er ikke bare om ham, men danner et bakteppe for hele bokas hovedtema : Det russiske samfunns nesten ufattelige marinering i vold og mangel på respekt for menneskers individuelle rettigheter. Boka gir også en dypere forståelse av hvor langt prosessen er kommet i å omforme det som var spirene til et liberalt demokrati på 90-tallet  til et totalitært samfunn med veldig små tilløp til levedyktig opposisjon i sikte.  Ettersom Ukrainakrigen pt på ingen måte ser ut til å finne en god akseptabel fredsløsing, så er boka også en ytterligere bevisstgjøring om magre utsikter for Ukrainas fremtid. Jeg er meget imponert over det litterære sluttresultatet, men enda mer over hennes mot til å være i dette landet der vold og mangel på rettigheter er så begrenset at leseren ikke kan forstå at hun våger å bevege seg der i det hele tatt.  Hatten av  for Åsne Seierstad!

Oslo / Gran Canari, november 2025

Tittelen på denne boka fikk meg til å rygge unna i flere mnd, før tilslutt nysgjerrigheten vant over irritasjonene over en litt sær tittel. Nå som boka er lest, synes jeg tittelen er meget treffende for innholdet.  

«Sameproblemet» er  en strålende bok ! Kathrine Nedregjord har valgt en helt annen måte å si noe om urfolksutfordringer enn Tommy Orange. Hun har en veldig var og crecendo-aktig  måte å utsette oss for dette tema på. Stillferdig, men like vel fokusert blir vi dratt inn i problematikken, hun veksler mellom jeg- personens eget perspektiv via oppvekst og nåtid, til å skrive  om den nylig avdødde bestemorens liv  – som menneske med samisk bakgrunn. Den vekslingen er lett og ledig, fungerer bra . Hun beriker oss med kunnskap som bringer oss bort fra klisjeene om hva det vil si å være et menneske med samisk kulturbakgrunn. Hun viser oss hvordan dette også har relevans for  hvordan minoriteter generelt blir overkjørt av majoritetene, ikke nødvendigvis i ond mening. 

Hun inntar ikke sjelden et metaperspektiv, og stiller spørsmål om hun forsøker å besvare, men ikke uten tvil,  eller forsiktighet med å tegne  altfor mange streker under svarene. Jeg elsker hennes detaljrikdom i språk, hennes insisterende budskap uten bombastiske konklusjoner.  

En ganske enestående klok bok som fortjener sine priser (Brageprisen 2024), til tross for at den egentlig er en ganske snål roman.

PS: Hvis du må velge mellom to urfolk – velg samene !»

Hvaler og Brønnøya , juli 2025.