Claus Leser

Josten Gaarder: Sofies Verden.
Verdens mest halvleste bok. Det var ikke bare meg…grusomt kjedelig, konstruert.

Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir ( Roman Samlaget, 2016)
Begynner jeg å få nok Ferrante? Etter bok 2 lurte jeg litt, men så snart jeg tok fatt på bind 3 så ble jeg revet med inn i historien. Fremdeles er det de indre dialogene som holder fasinasjonen oppe, selv om de ytre omstrendigheter i denne boken er mer dramatiske, og utvikler seg stadig, inn i en tid vi selv har opplevd. Jeg lar meg rive med, og tar meg i å beundre språket, og konstruksjonen av historien, som jeg ikke fornemmer som noe som jeg klarer å forutsi – noe som ville vært irriterende.
Ergo – stadig vekk – god bok ! Gleder med til bind 4.
Hydra, Oslo Mai 2016

Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes (Roman, Pax 2016)
Dette er en bok jeg likte. Vi følger en slekt gjennom noen få generasjoner via noen sterke kvinner i et kargt landskap, der det også finnes menn, men kvinnene er de sterkeste. Forfatteren driver oss videre gjennom historien, jeg vil så gjerne vite hvordan det går! Og hemmelighetene av dekkes meget nensomt, i så korte glimt at vi knapt registrerer hva som får oss til å tro vi har skjønt det. En bok som ikke glemmes så fort.
Mai 2016, Oslo

Espen Stueland : 700- års flommen. 13 innlegg om klimaendring, poesi og politikk. (Forlaget oktober2016)

Det er tre preserende tema i vår tid, klima, migrasjon, og Europa i sosiøkonomisk krise.
Da tenkte jeg, Stueland, han kan visst skrive, og det er flott han bidrar til opplysningen og bevisstgjøring om klimakrisen. Visst kan han skrive, men etter en for meg forbilledlig innledning legger han ut på en ferd jeg nok er for enfoldig til å kunne følge. At mannen har en ubendig trang ( minner litt om han andre til Saaby Christensen som også hadde trang til til litt av hvert). Men trangen til Stueland er kontraproduktiv: Han bruker så mye fremmedord at man får lest mer i en fremmedordbok enn i selve teksten. Det er synd, men et paradoks: Hvis han vil vekke folket ( noe han neppe kan ha fore) – så snakk så folk forstår ! Boken ble seig i munnene mens jeg tygde, og satt seg i tennene, men ikke på en god måte. Den skremte meg bort fra hr. Stuelands forfatterskap, og det var kanskje ikke meningen. Målgruppen for denne boken er overlærde litteraturvitere. Synd.