Å leve opp til forventingene etter «Arv og miljø» må ha vært en utfordring. For de som liker Vigdis Hjorts bøker tror jeg denne nye boka vil bli satt stor pris på. Enda en god bok. Jeg ble litt svett av de første 100 siden, det ble for meg litt vel repeterende hvordan Johanna hamret løs på mor. Men så, gudogbevaremegvel, tok det av og resten av boka var en sann fryd. Boka har jo en fortelling som beskriver godt vordan hovedpersonen dikter frem sine relasjoner, nettopp slik vi jo alle gjør med vår nærmeste. De lever i våre fantasier. Jo mindre vi ser dem, jo større blir fantasiportrettene. Vigdis Hjort har en helt egen evne til å beskrive tap og avvisning, og det er mange språklige perler, som: « å leve bevisst er en stor påkjenning». Ikke enig ? Jeg synes hun med denne boka befester sin egen sjanger av «virkelighetslitteraturen» – nemlig den som gir blaffen i hva som måtte være «sant» hentet fra eget liv, og hva som er diktning. Det er for meg irrelevant, så lenge resultatet er litteratur som beveger nettopp fordi det treffer meg som leser, som sant og troverdig.
Oslo september 2020
