Det forelå to motstridende ønsker: Å lese over 600 sider skrevet av Torgrim Eggen og ønske om å slippe å måtte lese de samme sidene om Axel Jensen. Et vanskelig dilemma, som jeg har løst ved skumme boken, som selvfølgelig er en skammelig affære. Det burde frata meg retten til å skrive om boken, som ingenlunde er lest skikkelig fra perm til perm. Men som har gitt glede ved å nippe til, noen sider her, og noen sider der.
Etter fragmentarisk hikke-aktig lesing er konkusjonen klar. Jeg orker ikke lese så mye mer om drittsekken Axel Jensen, til tross for en god del underholdende betraktninger og kulturhistorie i kretsen rundt ham. Men jeg lar meg som forventet begeistre av Torgrims Eggens meget spenstige og velskrevne språk. Eggen setter elegant sammen et vanvittig tilfang av kilder samlet rundt Axel Jensens spesielle forfatterskap, og ikke minst hypersosiale og ganske utiltalende liv. Boka er nok mest for dem som også er opptatt eller betatt av Axel Jensen. Å lese så fragmentarisk og få noe ut av det var en ny erfaring, denne gangen gikk det helt fint. Livet et for kort til å lese mer enn det som virkelig gleder. Men jeg har store forventninger til Torgrims neste bok, særlig hvis den handler om noe som jeg er litt mer hekta på enn Axel Jensen.
Oslo, januar 2020
