Huttemegtu og gudbevaremegvel for en monumental bok! Fysisk minner den om en LECA blokk. Dette er noe av det mest rystende jeg har lest på svært lenge. Det er krigshistorie fra 2.verdenskrig, der slaget om Stalingrad er hoveddreiepunkt, men hvor hele 2.verdenskrigs brettes ut i stor diktning og redselsfull detalj. Stor litteratur er stor uavhengig av tema, og dette er stor litteratur. Å lese disse nær 900 sidene er på en måte en prøvelse å holde ut med, men han skriver så godt at jeg ikke klarte å la være. Noen kan finne trøst i at det egentlig er tre bøker, og man kan nok med fordel fordele lesingen litt, selv om salami-lese-metoden ikke er brukbar, her blir man nemlig fanget av teksten. Dette er mer ferie-, enn innsovningslitteratur. Hans store talent er den ærlige og direkte måten han beskrive karakterenes allsidige menneskelighet, hos dem som er fanget i de skrekkeligste skjebner, i en umenneskelig tid, der «ismene» tillater menneskene de mest horrible maktovergrep, henrettelser eller benådning. Både kommunistenes vanvittige utrenskninger og nazistenes myrderier og metode blir nøye beskrevet, dissekert og ikke minste reflektert over, gjerne i dialoger mellom de rammede, eller som refleksjoner i hodene til bokens rike persongalleri.
Boken omtales som 2. verdenskrig «Krig og fred», skrevet av krigsreporteren og forfatteren Vasiliji Grossman, som var øyenvitne til alle krigens begredeligheter bl. a som front reporter for den røde armes avis, Den Røde Stjerne, i mer enn 3 år. Historien bæres av et persongalleri som svært troverdig beskrives, ikke minst hva de utsettes for, om det er i sovjetiske GULAG, eller i tyske konsentrasjonsleire. Manus ble forsøkt tilintetgjort av sovjetiske myndigheter etter krigen, men ble smuglet til Vesten i 1979, 15 år etter forfatterens død. Det er vanskelig å anbefale noe så vondt, men dette er stor litteratur, desverre fremdeles aktuelt i ly av krigen i Ukraina. Noen sterkere tekst om hva frihet innebærer, har jeg aldri lest.
Hvaler, juli 2022.
