Jeg hørte en samtale der forfatteren fortale litt om bakgrunnen for boken, og hun gjorde et meget sympatisk inntrykk. Kanskje fordi hun sa kloke ord om problemet rundt det å «angi» sine nærmeste i litteraturen, det har det jo vært mye diskusjon om. Hun skriver om sin psykisk syke mor, som hun på mange måter «avskriver». Hun vil skrive fordi hun velger seg selv som viktigere enn moren. Jeg, som også har erfaring med å vokse opp med psykisk sykdom som endel av den luften jeg pustet i, har sympati med henne – hvis hun trenger å skrive om dette – så må hun gjøre det. Hvis det kan bli god litteratur av det i tillegg, hvis det angår oss andre, så er det kanskje riktig, og viktig. Det er en tekstmessig fragmentert bok, men det fungerer likevel ganske godt, nettopp fordi hele situasjonen stammer fra en fragmentert verden. »Barnet skriver ikke, barnet lider», skriver hun et sted. Hvis hun kan lide mindre ved å skrive : Fint. Helt vellykket synes jeg ikke dette er, men det det mer enn bra nok, innimellom strålende, og innimellom ikke-så-mye, men hun skal ha stor honnør for å tørre å skrive om det som er nesten umulig å si med ord, og som vi aner sårene etter.
Oslo, en regnfull oktober 2020
