Man må ikke ha et forhold til Elling for å like denne boken, men for de fleste vil Per Christian Ellefsens lett forvirrede fjes vise seg når man tenker Elling. 20 år etter siste bok om Elling er han tilbake. Han flytter inn i en kjellerleilighet på Grefsen, og så tar det som vanlig av. Ellings rike indre liv beskrives svært godt, og den enorme kontrasten til det reelle liv, som unektelig ikke er fullt så rikt. Ambjørnsen skriver knakende godt, og det tragikomiske er overveiende komisk, som før. Jeg ler mest med og ikke av Elling. Man krymper seg heller med Elling når han fucker det til. En ting er at Ellings rike fantasiliv har mye felles med vårt eget, og ettersom det er et fantasiliv , skader det ingen. Men Elling skal jo relatere seg til verden, og det er jo da det skjærer seg. Det er da det bygger seg opp til en utblåsning, vi får frem de såreste øyeblikkene, da Elling virkelig roter det til. Ofte klarer han å trekke seg unna når han nærmer seg stupet, og vi lever i evig uro for hvordan det kommer til å gå til helvete, selv om det stadig er en del light-katastrofer som holder oss i ånde. Ambjørnsen har en egen evne til eksponere Ellings psyke med et stort hjerte. Velkommen til Fiolveien og Sigurdsboden på Grefsen.
Oslo /Hvaler august 2019-07-21
