En sjelden perle av en bok, svært velskrevet med to av forfatterens onkler som hovedpersoner. Begge ble frontkjempere, overlevde såvidt, traumatiserte for livet, og de ble dømt for landssvik.
Torgrim Eggens gylne penn gir oss en medrivende og svært rystende anti-krigsroman uten å forenkle. Han forteller, forklarer, og unnskylder heller ikke: Hvordan er det mulig for to unge gutter på 30-tallet å utvikle seg til frontsoldater i den tyske nazihærs herjinger i Finnland og Russland? Eggen er detaljert nok til at alle gråtonene kommer frem, noe som er befriende i forhold til mye annen krigslitteratur der det ofte enten er bare helter eller skurker.
Historien om Oddmund og Sigurd forsetter etter krigen. De får vanskelige liv, de er ingen måte kommet uskadet fra dette. Vi følger brødrene gjennom barndom, oppvekst, og ungdomstid. Deres samtid blir skildret i det sosiologiske og politiske landskapet som hersket i Norge på 30 tallet. Krigen, landsvikoppgjøret og etterkrigstiden blir brutalt formidlet.
Fortellingen om brødrenes vei inn i nazismen gir rikelig rom for refleksjoner om vår samtid, hvor fascistiske tankegods igjen er på fremmarsj i mange land. Boken er viktig fordi den sier noe om at det er mange veier inn i radikalisering på individnivå. Det er ikke nødvendigvis dårlig oppvekst eller rådende samfunnsforhold som alene får mennesker til å ta så feilaktige valg i sine liv. Det er kort og godt både forståelig og ubegripelig, og det gjør det desto mer skremmende. I forfatterens tekst kommer slike nyanser frem.
Anbefales – mon tror om andre romaner kan toppe «Blodet» i løpet av 2026!
Oslo, januar 2026
