Claus Leser

Tittelen på denne boka fikk meg til å rygge unna i flere mnd, før tilslutt nysgjerrigheten vant over irritasjonene over en litt sær tittel. Nå som boka er lest, synes jeg tittelen er meget treffende for innholdet.  

«Sameproblemet» er  en strålende bok ! Kathrine Nedregjord har valgt en helt annen måte å si noe om urfolksutfordringer enn Tommy Orange. Hun har en veldig var og crecendo-aktig  måte å utsette oss for dette tema på. Stillferdig, men like vel fokusert blir vi dratt inn i problematikken, hun veksler mellom jeg- personens eget perspektiv via oppvekst og nåtid, til å skrive  om den nylig avdødde bestemorens liv  – som menneske med samisk bakgrunn. Den vekslingen er lett og ledig, fungerer bra . Hun beriker oss med kunnskap som bringer oss bort fra klisjeene om hva det vil si å være et menneske med samisk kulturbakgrunn. Hun viser oss hvordan dette også har relevans for  hvordan minoriteter generelt blir overkjørt av majoritetene, ikke nødvendigvis i ond mening. 

Hun inntar ikke sjelden et metaperspektiv, og stiller spørsmål om hun forsøker å besvare, men ikke uten tvil,  eller forsiktighet med å tegne  altfor mange streker under svarene. Jeg elsker hennes detaljrikdom i språk, hennes insisterende budskap uten bombastiske konklusjoner.  

En ganske enestående klok bok som fortjener sine priser (Brageprisen 2024), til tross for at den egentlig er en ganske snål roman.

PS: Hvis du må velge mellom to urfolk – velg samene !»

Hvaler og Brønnøya , juli 2025. 

Gode anmeldelser ledet meg til denne boka, som er et gnistrende portrett av alt det gale  urbefolkningen i USA har blitt utsatt for gjennom mer enn 150 år, de vi tidligere kalte indianere. 

Vi følger en liten slekt gjennom flere generasjoner, og ender opp med en nåtidsbeskrivelse av USA med opioid-skandalen som bakteppe. 

Tommy Orange har urfolkopprinnelse selv, og denne boka en detaljert historie om fremmedgjøring, og om hvordan urbefolkningen har blitt fordrevet fra sin egen kultur, sine stede , sitt tilhold i verden, og ikke minst hvor brutalt dette har blitt på individnivå.

Boka er ikke årlig skrevet, snarere tvert imot, men jeg opplevde at begredelighetene ble så lasset på hverandre, at jeg underveis  ble litt utmattet av mengden tristesse. 

Jeg synes siste del av boken der vi møter de siste etterkommeren i slekten fungerte best, der vi får mer sammenhengende  historier som jeg kunne lettere  relaterer meg til, og slik også nyte bokas litterære kvaliteter. 

Boka ga innsikt i et tema jeg ikke har forholdt meg mye til før, en type innsikt som ikke bare har satt seg i hodet, men mer i kroppen. Urfolkenes  livsbetingelser  har blitt pulverisert av det moderne  hvite Amerika på ulike måter  – Tommy Orange får dette tydelig frem. 

Hvaler /Brønnøya,  Sommer 2025